Kanskje er det vgb. Kanskje er det bloggerne. Kanskje er det meg. I alle fall så gikk jeg plutselig min vei. Først gikk jeg hit. Så gikk jeg dit. Og der tror jeg jammen meg jeg kommer til å bli.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Mens mørket senker seg
rusler jeg stille videre
ned hagegangen,
opp trappa,
inn i varmen
og setter døra litt på gløtt
for dem som skulle finne på
å følge i mitt spor.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I høst føles det som om vi har vært mer uheldig enn på lenge her i huset. Det som kan gå galt, går galt. Nesten samme hva det er.

Det begynte vel med at toalettet på hytta sa takk for seg. Et slikt gammelt husqvarna tørrklosett som i grunnen hadde gjort nytten for seg en stund. Men det ble ei skikkelig dritthelg på hytta. For å si det mildt. Og det er all utbroderinga jeg har lyst til å komme med om akkurat den helga. Vi kommer i alle fall til å kjøpe et forbrenningstoalett i løpet av vinteren. For vi må jo på do. Også på hytta.

Vi kjøpte splitter ny båt til å ha på hytta i sommer. En tidlig lørdags morgen ringte hyttenaboen. Blåsa som båten vår lå i hadde rett og slett blåst bort. Og båten på land… Selvfølgelig ringer hyttenaboen etter at jeg har vært ute med jobben til langt ute i de små timer og er ikke helt i kjørbar stand. Mannen er selvfølgelig på jakt uten dekning på mobilen. Men alt løser seg. Så nå er båten vår til omlakkering.

Vi skulle feire en 70-årsdag i slekta for noen uker siden. Jeg hadde nettopp hatt bursdagsfeiring for minstejenta, så jeg skulle ta med ei nesten hel sjokoladekake og ei nesten hel ostekake. Det var i alle fall det som var planen. Men det er selvfølgelig da noe begynner å lukte i kjøleskapet og sjokoladekaka tok rett og slett smak av det. Jeg kastet sjokoladekaka og laget ny på morgenkvisten. Ostekaka hadde vært en tur i fryseboksen og slapp unna kjøpeskapet denne gang. Da jeg står på trappa med ei ostekake i venstre hånd og ei sjokoladekake i høyre hånd skjer det som bare ikke skal skje. For plutselig står jeg med ei ostekake i venstre hånd og et lokk i høyre. Og kaka ligger opp ned på dørmatta. Inn igjen, finner fram det jeg kan av ingredienser og kjører til farmor. Rører i hop røre, fyller forma og setter den i ovnen. Kjører på butikken for å handle, tilbake for å redde kaka. Lager glasur i en fei og videre for å hente maten på cateringen. Så alt løser seg. Det blir bare litt mer hektisk enn nødvendig.

De graver i gata vår. Ikke alltid jeg finner veien helt hjem, for å si det sånn. Og da er det enklere å parkere 50 meter fra huset enn å snu og kjøre 2-3 km for å få bilen helt hjem. De skal legge nye vannrør. Det betyr at vi ikke alltid har vann. Noen ganger fordi kommunemennene glemmer å skru på igjen vannet til vårt hus. Andre ganger fordi vi har vannet midlertidig i slange over plenen og det blir frost. Selvfølgelig fryser vannet når en har beregnet at hele familien skal dusje og dra i selskap. Da låner en vann av naboen til tannpuss og låner dusj der en skal i selskap. For alt ordner seg. En må bare ordne seg.

Og så var det bilen, da. Den var en tur innom verkstedet. Skulle bare ordne en liten ting. Det ble fort på nesten ti tusen. Og så hadde de lyst til å fikse den for nesten 13 til. Det måtte vente. Men det må jo ordnes.

Da jeg klippet klørne på hunden sist, klippet jeg for langt. Derfor ble det litt blodig her. Det er ikke så lett alltid å beregne de klørne. Spesielt ikke når hunden ikke er spesielt overbegeistret for å bli klippet og gjør motstand. Da må det jo bare gjøres kjapt og muligens litt for kjapt. I alle fall denne gang.

Jeg kjøpte meg ny jakke for to uker siden. Før det var gått ei uke røk foret i den ene lomma. Siden jakka var ei Helly Hansen-jakke og prisen deretter, gikk jeg tilbake med jakka. De sendte den til sydame og skulle fikse opp. Etter et par dager var jeg tilbake for å hente jakka. Da viste det seg at lommen ikke var sydd skikkelig fast. Så jeg bad om at de fikset det litt bedre. I dag var jeg tilbake for å hente jakka. Da viste det seg at de ikke hadde klart å finne ut hvor lomma ikke var sydd skikkelig fast. Jeg viste og de var enige. Så jeg er fortsatt uten jakke. Men det ordner seg vel. Jeg har tross alt den gamle vinterjakka som jeg hadde håpet at jeg aldri skulle å ha på meg igjen.

Laptopen min har det heller ikke bra nå. Batteriet har sagt takk for seg og jeg er avhengig av strømkabel. Men det går jo greit det også. Det er bare det at jeg nok bør få fatt i et nytt batteri.

Det føles virkelig som om det skjer mye mer galt nå enn hva det pleier å gjøre. I grunnen har det vært slik på jobb også. Men det er ikke alt vi kan ta her. Og det jeg kom på i farten fra hjemmebane holder i lange baner.

Så nå sitter jeg i grunnen bare her og venter på at Murpys lov skal slå til igjen og krysser fingrene for at det ikke skal skje noe veldig alvorlig.

Men det er vel lov å håpe at hellet skal snu?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Mannen skulle kommet hjem fra Langtvekkistan i forgårs, men måtte bli noen dager lenger. Til akkurat det klokkeslettet som var frist for oppgava mi. Ikke vet jeg om det var planlagt fra hans side eller ikke, men jeg velger å tro at det var utenfor hans kontroll også denne gang

Heldigvis fikk ungene ta turen til mormor slik at jeg kunne få litt arbeidsro. Der skal de være til i morgen.

Derfor har jeg brukte dagen til å jobbe med oppgava mi og har fått sendt den avgårde. Føles godt å være ferdig med den og samtidig vite at nå er jeg halvveis i studiet. Og at det nå egentlig bare er å hive seg rundt og begynne på neste oppgave. Slag i slag.

Siden jeg nå er ferdig med oppgava, ungene er ute av huset og mannen er i Langtvekkistan, så er det rett og slett fantastisk stille her. Noe det aldri er her i huset. TV er av. Ingen Tweeny som synger. Ingen unger som krangler. Til og med Rabalderet har forstått at nå skal hun være stille og har sovnet på gulvet.

Akkurat nå nyter jeg bare. Stillheten i huset. De levende lysene på bordet. Kaffekoppen. Den microvarma pizzaen fra i går.

Jeg har til og med fått lest litt. Lest noe som ikke var pensumlitteratur eller fagstoff av noe art. Det gjorde godt. Eller “Gjøre godt”…

I tillegg har jeg fått vandre rundt i en diktsamling. En samling av dikt og ord og tanker som jeg tar til meg og nyter. Og som samtidig får meg til å undre over hvor tilfeldig livet er. Hvor lite som skal til for å glede og hvor lite som skal til for å føle den dypeste sorg.

Men det føles litt som om jeg har stjålet. Jeg har stjålet meg tid. Tid til et pusterom i hverdagens kjas og mas. Det er lenge siden sist jeg hadde en slik pause som dette. En pause der jeg ikke var totalt utslitt eller det var støy rundt meg. Så jeg nyter den stjålne tida mi.

Jeg skal nyte en stjålet ting til. Jeg skal nemlig stjele litt is i fryseboksen og spise den rett fra boksen. For det synes jeg at jeg har fortjent nå

Forresten… Passer det med rødvin til is? Tja… Hvem bryr seg. Jeg kan nyte isen og rødvinen hver for seg

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Forsøker å lese pensumlitteratur, men det er så som så med leseforståelsen. Jeg leser samme linja eller samme avsnittet flere ganger, men tankene flyr til helt andre ting. Det er akkurat som om jeg ikke er helt påskrudd. Samtidig hopper jeg fra den ene pensumboka til den andre. Jeg er ikke så flink til å lese på kommando. Ikke pensumlitteratur i alle fall. Det er annerledes med skjønnlitteratur. Da kan jeg forsvinne inn i boka og bare bli der.

Men skjønnlitteratur og sakprosa er egentlig to vidt forskjellige sjangre og bør leses på vidt forskjellige måter. Selv om jeg synes ordet “sakprosa” er ganske så ironisk akkurat nå. Prosaisk brukes i overført betydning om noe kjedelig, nedtonet, dagligdags eller lite entusiastisk, som motsetning til poetisk. Jaddah. En får enda mer lyst til å lese da

Pensumlitteraturen skal visst danne et fint grunnlag til oppgaven jeg holder på å skrive. Og det går sikker bra – sånn etterhvert. Jeg må bare skru meg på først. Hvis jeg finner den rette knappen i alle fall.

Hva jeg skal skrive om? Jo…. det handler vel i bunn og grunn om leseforståelse og leselyst.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I alle fall har vi hatt besøk i kveld. Rabalderet spant rundt oss på parketten for å få mest mulig kos og mest mulig sjokolade. Kos fikk hun, men sjokolade fikk hun heldigvis ikke tak i. Hver gang noen hadde noe i hånden måtte det sjekkes om det kunne være at det var til henne.

Helt til onkelen min holdt en liten sort, rund boks i hånda.

Han åpnet boksen, holdt den fram til henne og spurte om hun ville ha en porsjon. Hun trakk avvisende hodet bort og til siden, akkurat som om hun sa nei takk mens hun kikket forundret på ham. Han tilbød henne boksen flere ganger, og hver gang sa hun nei takk på samme forskrekkede måte og med det samme forundrede blikket. Onkelen min lo så tårene trillet.

Så samme hvor vilter og ufornuftig hun kan virke noen ganger… Snusfornuftig er hun i alle fall!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Sånn føles det for meg i år. Så får vi se om det virkelig er slik når det går seg litt til.

Når en sier ja til å studere B, medfører det å sitte i team C. Siden en sitter i team C og studerer B, skal en bruke så og så mange timer av jobben på D. Når en studerer B og jobber med D, bør en også være med i utviklingsgruppa til E. Og siden en tar B, er i C, jobber med D, sitter i utviklingsgruppa til E, så kan en også være med og utvikle F. Og siden en likevel er med på B, C, D, E og F…. så er det helt naturlig at en også er med på faggruppe G.

Jeg skulle bare ønske at noen spurte meg om jeg ønsket å være med på C, E, F og G….. for det går i grunnen litt for mye utover jobben i A. Det er den som er grunnjobben min når alt kommer til alt. Den viktigste bokstaven av dem alle.

Når alt kommer til alt… så omhandler alle disse bokstavene jeg har nevnt hver for seg hele alfabetet. For alt handler på et eller annet vis om å lese.

Og noen ganger er det ikke alt en skal forstå – uansett hvor mange bokstaver en bruker.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Bunn:
1 pk Bixit
100 g smeltet smør

Bland sammen og sett i kjøleskapet mens du lager fyllet.

Fyll
3 dl fløte (piskes)
1 pk sitrongelé med 2 dl kokende vann
1 boks Tine kremost naturell
125 g melis
1 ts vaniljesukker
3 dl rømme

Visp fløten og bland i resten av ingrediensene. Hell over bunnen og settes i kjøleskapet til dagen etter. Pynt gjerne med mandarinbåter, kiwiskiver eller sitronmelisse.

Variant 1: Bruk appelsingelé og Tine kremost med mandarin og ananas. Pynt med mandarinbåter.
Variant 2: Bruk bringebærgelé og naturell kremost. Pynt med bringebær.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I fagmiljøer er det ordet “suicid” som blir brukt. Et ord som kommer fra latin og er avledet av ordene “sui” som betyr “seg selv” og “caedere” som betyr “hogge ned” eller “drepe.

På engelsk kan begrepet “voluntary death” brukes som et alternativ til “suicide”. I Tyskland brukes ofte ordet “Freitod” i stedet for “Selbstmord” og “Selbsttötung”. Ordet “selvdrap” ble første gang brukt i Norge i 1990 og “selvvalgt død” ble lansert i 2007. Språket er i stadig forandring og utvikling. Kanskje ikke så dumt, når alt kommer til alt.

Så mange alternative ord. Men de er fremmede for meg. Det er og blir selvmord som er det “rette”. Og i denne forbindelse føltes ordet “rette” så feil…. .

Ordet “selvdød” hører for meg til dyreriket. Når dyr dør en naturlig død snakker vi om selvdøde dyr. Selvmord er ingen naturlig død. Det er en aktiv, villet handling som fører til døden for den som utfører det.

“Frivillig død” og “selvvalgt død” får meg til å tenke på ei jeg kjente veldig godt. En liten stund etter at sønnen begikk selvmord, fikk hun følgende kommentar på jobben: “Hva sørger du etter? Han valgte det jo selv!”………… En kommentar som førte til at hun stengte inne sorgen mens hun var på jobb. Uansett hvor vondt det gjorde. Kollegaen skulle bare visst hvor spesiell sorgen etter selvmord er. For den innebærer så enormt mange spørsmål og gjerne skyldfølelse.

Jeg vet det er mange som reagerer på ordet selvmord. Det er så hardt, så brutalt. Mord…. på seg selv. Ja, for det er jo det det er. En utfører et drap. Om det så er “bare” på seg selv. Mord og drap er for meg sidestilt, selv om det ikke er slik for alle. I den juridiske lovgivningen er det ordet “drap” som blir brukt. “Mord” er et ord som blir brukt i tabloider og i kriminalromaner.

Men er de andre ordene reelle alternativer i dagligtalen? Eller vil vi fortsette å si at noen begår selvmord? Selv om noen ofte sier “ta” selvmord. En tar sitt eget liv, en tar livet av noen, men en begår mord. Dermed  begår en også selvmord.

Selv om det finnes så mange ord for selvmord, så er alle ordene så belastet. Tabubelagte. Effektive samtalestoppere. Jeg vet ikke hvor ofte jeg selv har unngått temaet. Av frykt for hvordan de jeg snakker med vil reagere. Så mange ganger jeg bare velger å si at pappa er død og ikke at han begikk selvmord eller hengte seg. Og så mange ganger det har blitt taust når jeg har besvart spørsmålet om hvordan han døde…..

For meg er det så stor del av livet mitt. Om jeg snakker om det eller ikke. Han begikk selvmord uansett hvordan jeg ser det. Frivillig – ja. Han valgte selv frivillig å avslutte livet sitt ved å begå selvmord. Men jeg valgte aldri å bli etterlatt etter selvmord.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

De gjorde vondt, disse første og siste gangene. Og den smerten var jeg ikke forberedt på. Alt sammen var jo resultater av valg. Valg jeg tok. Valg jeg tok over tid. Eller valg jeg ikke tok. Sånn alt ettersom.

Midt oppi valget ble jeg så stille. Så tankefull. Stille og tankefull på en måte som stoppet munn og fingre. Jeg kunne ikke formidle om det. For jeg ante ikke hva jeg mente eller ville.

Det er rart med slike valg. Som når en skal velge vei. Jeg valgte å ta til høyre et sted. Sånn i retning sør. I steden for mot venstre og nord, mener jeg. Jeg valgte ikke en ferdig vei engang. Det lignet ikke en sti heller. Det var buskas og myrer og oppoverbakker og nedoverbakker og blomsterenger og kristornhekker. Men det gikk nå på et vis.

Om valget var riktig den gangen vet jeg fortsatt ikke. Noen ganger føles det sånn. Andre ganger ikke. Og alt for ofte så lurer jeg virkelig på hvorfor jeg tok det valget jeg tok. Visste jeg i det hele tatt hva jeg gjorde? Joda. Nytt og spennende. Tråkke opp nye stier. Nye utfordringer. Men kanskje ikke nye stier er rette valget for meg? Nå er de ikke så nye lenger heller.

Noe av det mest rare med hele valget er at det hele tida fører med seg andre valg. Valget om å velge seg tilbake. Valget om å bli. Valget om å finne nye stier. Valget om å åpne dører. Eller hvilke dører en skal velge å åpne. Eller lukke.

Jeg klarer ikke å se hvorfor jeg velger som jeg gjør. Eller hvorfor dører blir stående på gløtt. Både her og der. Kanskje jeg vil tilbake. Men….. tilbake til hva?

Nei, kanskje det beste er nok å lukke dører. Stå ved de valg en tar og gå framover. Gå løs på nye dager og nye oppgaver med nytt pågangsmot. Men hvorfor skal nettopp det være så vanskelig?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende