I en rar verden
der alt blir noe annet enn det var
tenker jeg at nok er nok,
snur ryggen til
og senker skuldrene.

Mens mørket senker seg
rusler jeg stille videre
ned hagegangen,
opp trappa,
inn i varmen
og setter døra litt på gløtt
for dem som skulle finne på
å følge i mitt spor.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende