Murphy var sikkert en hyggelig fyr, han. Muligens noe uheldig. Ikke Eddie Murphy, altså… men han der med Murphys lov.

I høst føles det som om vi har vært mer uheldig enn på lenge her i huset. Det som kan gå galt, går galt. Nesten samme hva det er.

Det begynte vel med at toalettet på hytta sa takk for seg. Et slikt gammelt husqvarna tørrklosett som i grunnen hadde gjort nytten for seg en stund. Men det ble ei skikkelig dritthelg på hytta. For å si det mildt. Og det er all utbroderinga jeg har lyst til å komme med om akkurat den helga. Vi kommer i alle fall til å kjøpe et forbrenningstoalett i løpet av vinteren. For vi må jo på do. Også på hytta.

Vi kjøpte splitter ny båt til å ha på hytta i sommer. En tidlig lørdags morgen ringte hyttenaboen. Blåsa som båten vår lå i hadde rett og slett blåst bort. Og båten på land… Selvfølgelig ringer hyttenaboen etter at jeg har vært ute med jobben til langt ute i de små timer og er ikke helt i kjørbar stand. Mannen er selvfølgelig på jakt uten dekning på mobilen. Men alt løser seg. Så nå er båten vår til omlakkering.

Vi skulle feire en 70-årsdag i slekta for noen uker siden. Jeg hadde nettopp hatt bursdagsfeiring for minstejenta, så jeg skulle ta med ei nesten hel sjokoladekake og ei nesten hel ostekake. Det var i alle fall det som var planen. Men det er selvfølgelig da noe begynner å lukte i kjøleskapet og sjokoladekaka tok rett og slett smak av det. Jeg kastet sjokoladekaka og laget ny på morgenkvisten. Ostekaka hadde vært en tur i fryseboksen og slapp unna kjøpeskapet denne gang. Da jeg står på trappa med ei ostekake i venstre hånd og ei sjokoladekake i høyre hånd skjer det som bare ikke skal skje. For plutselig står jeg med ei ostekake i venstre hånd og et lokk i høyre. Og kaka ligger opp ned på dørmatta. Inn igjen, finner fram det jeg kan av ingredienser og kjører til farmor. Rører i hop røre, fyller forma og setter den i ovnen. Kjører på butikken for å handle, tilbake for å redde kaka. Lager glasur i en fei og videre for å hente maten på cateringen. Så alt løser seg. Det blir bare litt mer hektisk enn nødvendig.

De graver i gata vår. Ikke alltid jeg finner veien helt hjem, for å si det sånn. Og da er det enklere å parkere 50 meter fra huset enn å snu og kjøre 2-3 km for å få bilen helt hjem. De skal legge nye vannrør. Det betyr at vi ikke alltid har vann. Noen ganger fordi kommunemennene glemmer å skru på igjen vannet til vårt hus. Andre ganger fordi vi har vannet midlertidig i slange over plenen og det blir frost. Selvfølgelig fryser vannet når en har beregnet at hele familien skal dusje og dra i selskap. Da låner en vann av naboen til tannpuss og låner dusj der en skal i selskap. For alt ordner seg. En må bare ordne seg.

Og så var det bilen, da. Den var en tur innom verkstedet. Skulle bare ordne en liten ting. Det ble fort på nesten ti tusen. Og så hadde de lyst til å fikse den for nesten 13 til. Det måtte vente. Men det må jo ordnes.

Da jeg klippet klørne på hunden sist, klippet jeg for langt. Derfor ble det litt blodig her. Det er ikke så lett alltid å beregne de klørne. Spesielt ikke når hunden ikke er spesielt overbegeistret for å bli klippet og gjør motstand. Da må det jo bare gjøres kjapt og muligens litt for kjapt. I alle fall denne gang.

Jeg kjøpte meg ny jakke for to uker siden. Før det var gått ei uke røk foret i den ene lomma. Siden jakka var ei Helly Hansen-jakke og prisen deretter, gikk jeg tilbake med jakka. De sendte den til sydame og skulle fikse opp. Etter et par dager var jeg tilbake for å hente jakka. Da viste det seg at lommen ikke var sydd skikkelig fast. Så jeg bad om at de fikset det litt bedre. I dag var jeg tilbake for å hente jakka. Da viste det seg at de ikke hadde klart å finne ut hvor lomma ikke var sydd skikkelig fast. Jeg viste og de var enige. Så jeg er fortsatt uten jakke. Men det ordner seg vel. Jeg har tross alt den gamle vinterjakka som jeg hadde håpet at jeg aldri skulle å ha på meg igjen.

Laptopen min har det heller ikke bra nå. Batteriet har sagt takk for seg og jeg er avhengig av strømkabel. Men det går jo greit det også. Det er bare det at jeg nok bør få fatt i et nytt batteri.

Det føles virkelig som om det skjer mye mer galt nå enn hva det pleier å gjøre. I grunnen har det vært slik på jobb også. Men det er ikke alt vi kan ta her. Og det jeg kom på i farten fra hjemmebane holder i lange baner.

Så nå sitter jeg i grunnen bare her og venter på at Murpys lov skal slå til igjen og krysser fingrene for at det ikke skal skje noe veldig alvorlig.

Men det er vel lov å håpe at hellet skal snu?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende