Hvis noen savner meg for tida, så er jeg underst her et sted:

 

Forsøker å lese pensumlitteratur, men det er så som så med leseforståelsen. Jeg leser samme linja eller samme avsnittet flere ganger, men tankene flyr til helt andre ting. Det er akkurat som om jeg ikke er helt påskrudd. Samtidig hopper jeg fra den ene pensumboka til den andre. Jeg er ikke så flink til å lese på kommando. Ikke pensumlitteratur i alle fall. Det er annerledes med skjønnlitteratur. Da kan jeg forsvinne inn i boka og bare bli der.

Men skjønnlitteratur og sakprosa er egentlig to vidt forskjellige sjangre og bør leses på vidt forskjellige måter. Selv om jeg synes ordet “sakprosa” er ganske så ironisk akkurat nå. Prosaisk brukes i overført betydning om noe kjedelig, nedtonet, dagligdags eller lite entusiastisk, som motsetning til poetisk. Jaddah. En får enda mer lyst til å lese da ;-)

Pensumlitteraturen skal visst danne et fint grunnlag til oppgaven jeg holder på å skrive. Og det går sikker bra – sånn etterhvert. Jeg må bare skru meg på først. Hvis jeg finner den rette knappen i alle fall.

Hva jeg skal skrive om? Jo…. det handler vel i bunn og grunn om leseforståelse og leselyst. ;-)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende