“Hei, jeg heter Krokoline og er etterlatt etter selvmord. Jeg har vært etterlatt i snart ti år. Det var i november 2000 jeg ble etterlatt. Jeg kommer til å være etterlatt i all min levetid, men har lært meg å leve med det.”

Eller har jeg det? For det skal så lite til før jeg tenker på pappa. Ikke nødvendigvis på selve selvmordet, men på hvem han var.

Min far var alkoholiker. Så langt tilbake jeg kan huske var alkoholen hans største kjærlighet. Hans største kjærlighet ødela mye for oss. Men samtidig som alkoholen var en så stor del av livet hans var han også en fantastisk pappa. I edru tilstand.

Mamma forteller at hun tidlig begynte å legge merke til hvordan spritflaskene i skapet varierte i innhold. De stod gjerne på samme sted, men viste store tendenser til flo og fjære. Han drakk i smug, men ikke slik at noen kunne påstå at han var påvirket. Selv ikke hun. Og jeg var bare babyen.

Jeg kan ikke sette fingeren på når jeg oppdaget at han drakk første gang. Men jeg forstod etter hvert at kranglene mellom mamma og pappa eskalerte i samme takt som alkoholinntaket økte. Sinnet hans kunne nå uante dimensjoner. Det var ikke lett å være mamma. Hun måtte tåle mye. Av både fysiske og psykiske slag….. Selv slapp jeg stort sett unna. Men ikke alltid. Jeg lærte meg til å vite når pappa eksploderte. Og hvor lang tid jeg behøvde for å komme meg inn på badet og låse døra bak meg.

Jeg hadde ei venninne som også hadde en pappa som var alkoholiker. De bodde to hus unna oss. Hun hadde få grenser hjemme, men foretrakk å holde seg hos oss. Hun var her liksom alltid. Helt til pappa sendte henne hjem for kvelden. For her i huset var det grenser. Strenge grenser. Grenser som var bekvemme for pappa. Jeg hadde innetid klokka seks og leggetid klokka åtte. Klokkeslettene styrte pappas drikking. Når jeg var i seng kunne flaskene komme fram. Jeg var 14 år og snart konfirmant……og hadde strengere grenser enn småungene i gata.

Så lå jeg der i senga. Hørte på ulydene fra stua. Helt til de gangene jeg ikke klarte å høre på det lenger. Som den gangen da alt innholdet fra aviskorga lå spredt utover stua og mamma satt og gråt helt hysterisk i sofaen. Han forsøkte å overbevise meg om at det var mamma det var noe galt med. Men jeg så flaska som stod bak bordbeinet. Og kjente lukta. Eller som den gangen da jeg sparket hælen mot kjellerdøra for å overdøve krangelen deres.

En gang gikk jeg og G, ei annen venninne, gjennom hele huset for å lete etter flasker. Vi fant dem på de rareste plassene. Under madrassa i senga. I klesskapet. I veggseksjonen. Bak sofaen. I skrivebordet. I vedstabelen. Inni dekk uten felger. Der går det forresten tre flasker. Bak ripsbærbusken i hagen. På den tida var han også kastet ut fra soverommet og holdt til i loftstua. Han hadde laget lange dominoaktige rekker med 1-liters ølflasker i grønt glass. Vi fant rundt 260 flasker som hadde inneholdt alkohol. Ølflasker i forskjellige varianter og billige spritflasker som bare hadde en enkel etikett med 40% på. Eller kanskje det var et annet tall som stod der. Jeg var for ung til å forstå hva tallet egentlig betød. Men samtidig forstod jeg det så altfor godt.

Pappaen til venninna mi ble kastet ut hjemmefra omtrent på samme tid som jeg kastet ut pappa. Hennes pappa lever fortsatt. Men han har drakk seg fra det meste her i livet og hadde vel i perioder strengt tatt omtrent bare selve livet igjen.

Til å begynne med var jeg hos pappa annenhver helg. Så på at han drakk. Ble ukoselig. Så jeg sluttet med det. Til slutt fikk jeg ikke engang komme inn i kjellerleiligheten hans. Ene gangen kom jeg gående. Jeg så at pappa parkerte bilen og låste seg inn. Da jeg banket på døra var det ingen som åpnet. Døra var låst. Jeg banket på vinduene. Gav meg ikke. Da han omsider åpnet døra slo lukta av gammel fyll i mot meg. Han slapp meg ikke inn. Jeg ble stående som en fremmed i trappa og se ned på ham.

Da jeg gikk på videregående bodde jeg på internat. Koselig og sosial affære… og med felles telefon på gangen. Dette var tross alt mens mobiltelefonene veide minst to kilo og helst stod fastmontert i biler. Pappa ringte meg ofte. Nesten hver kveld. Egentlig var vi to nært knyttet og jeg var ei ordentlig pappajente. Men de telefonsamtalene var langt fra koselige. Vi begynte alltid greit. Men i løpet av samtalen hørte jeg hvordan han drakk mer og mer. Og vridde mer og mer på det jeg sa. Hvert uskyldige utsagn ble vridd til det mest ugjenkjennelige. Så jeg begynte å gråte. Og krøp inn i skapet under trappa på internatet. Med telefonen i hånda og en kranglende pappa i den andre enden. Etter samtalene vurderte jeg flere ganger å ringe til politiet. Han kom aldri i livet til å være edru på vei til jobb neste dag. Men jeg var feig.

Alkoholen ødela mye. Ferieturen til USA. Jula i 88. Brudebuketten min.  

Ja…. Brudebuketten min. Pappa og hans framtidige kone var på overnattingsbesøk hos meg og mannen min. Buketten min stod fin og tørket i ei hylle. Den var ti måneder gammel, laget av forloveren min og også etterbehandlet av henne. Tørket etter alle kunstens regler slik bare en ordentlig blomsterdekoratør kan. Jeg gjorde en tabbe den kvelden. Jeg tilbød pappa en drink av en St.Hallvard-likør som jeg visste at vi aldri kom til å drikke opp siden vi ikke likte den. Det gjorde derimot pappa. Han klarte seg ikke med bare en drink. Det gikk ikke an å stoppe før flaska var tom. Så da han sjanglet for å finne senga støttet han seg mot buketten min. En tørr og sprø bukett som ikke tålte røff behandling. Den ble ganske redusert etterpå.

Dagen etter husker jeg vi gikk tur. Og jeg forsøkte å advare kjæresten hans fra å gifte seg med ham. Hun har selv sagt at hun ikke forstod hvor ille alkoholforbruket hans var, selv om både jeg og onkelen min forsøkte å advare henne.

Han havnet opp i en konflikt på jobben. Endte opp med lang sykemelding. Fikk bedre tid til å drikke. Hun ringte meg. Vi ble enige om at jeg skulle konfrontere ham nok en gang med alkoholforbruket. Og det gjorde jeg. Avtalen var at hun ikke skulle låse døra etter seg en dag hun gikk på jobb. Så jeg møtte opp der klokka 11. Utrustet med kaffe og skoleboller. Vekket ham. Men han behøvde lang tid før han klarte å stå på bena og komme seg ned i stua. Han var langt fra edru. Tror det var da han innså det. At jeg visste hvordan det stod til. Så samtalen gikk på et vis. Selv om han var i forsvar hele tida.

Vi inngikk en avtale den formiddagen, pappa og jeg. Jeg skulle fortelle til farfar hvilken tilstand han var i. Han skulle selv snakke med farfar. Be farfar få broren sin til å ta ham med på et AA-møte. Vi holdt avtalene våre. Og pappa gikk på sitt første AA-møte. Siden fortsatte han å gå på møtene. Han holdt seg edru.

Alkoholen hadde imidlertid holdt en ting sånn noen lunde i sjakk. Selv om vi hadde innbilt oss at det var alkoholen som forårsaket det. Sinnet hans. Nå hadde han ingen ting å roe seg på. Så sinnet flommet over til de grader. Flere ganger måtte kona hans ringe meg og få meg til å komme for å roe ham ned. Den ene gangen husker jeg så godt. For jeg ble så provosert selv. Og skrek til ham hvordan jeg hadde hatt det i oppveksten. Hvordan alkoholen hans hadde styrt livet mitt. Om hvordan jeg hadde ligget i senga om kveldene og hørt på lydene fra stua. Alkohol-ulydene….. Om hvordan G og jeg hadde lett gjennom huset. Om telefonsamtalene på internatet. Om hvordan jeg hadde vurdert så mange ganger å be politiet om å sette opp en promillekontroll når han var på vei til jobb. Om hvordan det føltes å være barn av en alkoholiker. Da reiste pappa seg. Gikk opp en etasje i sinne. Kom ned igjen. Slengte en splitter ny, lilla trehjulssykkel i gulvet. Bursdagsgaven til eldstejenta mi som ble to år om få uker. Fikk beskjed om å ta sykkelen med meg og gå.

Av en eller annen grunn hadde pappa aldri innsett hvordan alkoholforbruket hans hadde hatt innvirkning på meg. Han taklet derfor ikke å få det servert på den måten. Selv om jeg hadde sagt det så mange ganger før hadde det ikke gått inn hos ham. Han hadde ikke forstått det. Men nå forstod han. Og taklet det ikke.

Vi fikk ordnet opp etterpå. Han kom i 2-årsdagen. Og han fortalte meg at jeg burde ha bedt politiet om en promillekontroll. Så hadde han kanskje blitt tørrlagt langt tidligere.

Neste gang jeg ble tilkalt til en krangel nådde jeg ikke fram i tide. Da hadde han vært tørrlagt i ett år og to måneder. Så jeg heter Krokoline og er etterlatt etter selvmord. Jeg har vært etterlatt i snart ti år. Jeg kommer til å være etterlatt i all min levetid, men jeg forsøker fremdeles å lære meg å leve med det.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende