Vurdert til: av 106 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

For et par uker siden hadde eldstejenta mi bursdag. Mens de satt rundt bordet gikk praten livlig. Plutselig blir ordet “blogg” nevnt og jeg spisser ørene. Det viser seg at flere av jentene har egne blogger og de kommenterer ivrig hverandres innlegg og blogger. Mi jente har ikke blogg…. og jeg tror det er langt igjen før hun får et bloggebehov. Men en vet jo aldri.

Tilfeldigheter har ført til at jeg har funnet fire andre unge jenter som jeg kjenner sine blogger de siste ukene. Gode blogger. Rå. Med et innhold og temaer som jeg kjenner langt inn i hjerterota. Det er ikke lett å være ung. Og noen har det vanskeligere enn andre.

For noen dager siden ble jeg sittende og se på et Oprah Winfrey Show som handlet om “The Truth About Motherhood”. Heather Armstrong kunne fortelle at hun startet en blogg da hun gikk gravid. Da hun fødte og begynte å skrive amming og om fødselsdepresjonen sin, steg lesertallene. Bloggen er nå blitt en familiebedrift som de tjener 40 000$ på. Hver måned.

I Sverige hevdet Blondinbella at hun gjorde gode penger på blogg. Regnskapstallene viste noe helt annet.

Trine Grung har måttet tåle mye pepper for bloggen sin. Denne uka var det Studio 5 på kanalen FEM som stod for hurlumheien. Trine Grung ble invitert i studio for å snakke om bloggen sin. Bare Jenny Skavlan hadde satt seg inn i hva bloggen handlet om. De andre synset utifra tidligere medieoppslag om Trines blogg og steminigen i studio ble langt fra god. Hvis en bare titter innom bloggen hennes, så ser en raskt at media kun har grepet fatt i helt feil saker. Bloggen hennes er gjennomført god, og det er ikke rart at den rangeres høyt blandt norges mest populære blogger.

Jeg har blogget i rundt tre og et halvt år nå. I ulikt tempo. Mesteparten av tida har jeg vært her på vgb.

Det at jeg blogger er ikke akkurat det første jeg forteller til folk. Det er som om det ikke er helt stuerent å blogge. Noe jeg til tider skjemmes av. Likevel er det nå mange i omgangskretsen min nå som vet om bloggen min. Hvor mye de egentlig leser er jeg litt usikker på. Av og til må de vel direkte skjemmes av det jeg skriver. Spesielt når det er sutrete innlegg og navlebeskuende innlegg. Jeg prøver å la være å tenke for mye på det. Bloggen er og blir meg – på godt og vondt.

Jeg trenger ikke å ha en god blogg eller en blogg som jeg tjener penger på. Jeg trenger ikke å hevde meg i bloggteten. Det eneste jeg ønsker er å få skrive om det jeg vil, når jeg vil og fordi jeg vil. Skulle bare ønske at ordet “blogg” ikke var så negativt for den ikkebloggende del av populasjonen. Eller er det noe jeg innbiller meg?

Vurdert til: av 107 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

…så venter jeg både her og der.

For dere som ikke har fått det med seg, så brakk jeg altså venstre arm på trening forrige torsdag. Klarte ikke å holde meg på beina. Helt og holdent min egen feil og kan ikke skylde på en eneste en. Veien fra legevakt, via røntgen og til ferdig gipset var lang. Fredag skremte sykehuset meg ved å ringe og be meg komme ned fortere enn svint, for bildene var visst ikke så fine likevel. Ventet på sykehuset i en halv evighet på at de bare skulle fortelle meg at det ikke så helt pent ut og at det ikke var noe de kunne gjøre med det der og da.

I dag har jeg imidlertid vært på sykehuset til kontroll. Regnet jo med at det neppe ville gå så mye raskere i dag enn det gjorde torsdag og fredag. Er litt avhengig av skyss for tida, så jeg måtte finne meg i å bli avlevert en halv time før tida. Ruslet inn på røntgenavdelingen, meldte meg i luka og sa at jeg var tidlig, men at jeg fikk bare vente litt. Gikk en kjapp tur på toalettet, og da jeg kom ut igjen ble jeg ropt opp før jeg rakk å sette meg. Tok de påkrevde snapshots og ruslet videre til neste avdeling. Det var det litt over tre kvarter til oppsatt tidspunkt og jeg forberedte meg på intensiv ukebladlesing. Jeg meldte meg i luka og sa at jeg var veldig tidlig, men at jeg ville vente der likevel. Før jeg rakk å sette meg, viste det seg at noen ikke hadde møtt til oppsatt avtale og at jeg bare kunne gå rett inn!

Bildene jeg hadde tatt var fine, gipsen trengte ikke å skiftes og jeg kunne forlate sykehuset før jeg egentlig skulle vært der.

Er rimelig fornøyd med dagen, jeg

Vurdert til: av 103 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I går kom omsider min etterlengtede nevø til verden. Lang og atletisk! Dog ei uke på overtid, men hvem kan skynde på når det er det helt perfekte nurk som skal lages?

Jeg har strikket et sett klær til den nye verdensborgeren, men jeg klarer ikke å sy i knappene med ei hånd. Håper de nybakte foreldrene har tid til å vente på settet.

Jeg kunne ikke unngå å legge merke til at familien Duggar nå venter baby nr 19. Sikkert koselig å få et barn til…. men når en allerede har båret fram 18 barn så bør en jo ha litt trening i å forstå at en er gravid.

Vurdert til: av 99 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I arkivet mitt ligger det en del innlegg som aldri nådde bloggen. Noen fordi jeg aldri fant den helt rette vinklinga eller at det hele bare ble for dumt. Mens noen innlegg aldri nådde bloggen fordi det ble for vondt. Her er nettopp et slikt innlegg:

Vennskap endrer seg med tiden.. Venner kommer og går, og bare de beste vennskap består.

Men hva kjennetegner egentlig en venn? Og hvordan kan en stole på hvordan en venn egentlig er en venn…? Det har jeg fundert litt på i det siste.

Vennskap som oppstod i tenårene var intense og minnerike. På den tida hadde jeg en stor og god vennegjeng. Vi var mange, og vi fant på mye moro sammen. De var mennesker som jeg verdsatte og virkelig stolte på. Og som jeg klarte å miste troen på i løpet av en eneste kveld. Det var en kveld ødela fryktelig mye, og som fikk meg til å kutte ut kontakten med så og si hele vennekretsen min.

Egentlig så var det vel ikke en kveld. Det var en hel dag. Det var utdrikningslaget mitt. Vennene mine klarte rett og slett ikke å respektere mine grenser den dagen… Så jeg endte med å gå fra dem i raseri. De har aldri tilgitt at jeg ble sur på dem… Og jeg har aldri tilgitt dem.

Det var kun to vennskap som overlevde den fatale kvelden. Det ene var vennskapet med forloveren min, og det andre var vennskapet med nabojenta. Nabojenta har jeg kjent fra før vi kunne snakke rent, og selv om vi er totalt forskjellige i oppførsel og verdisyn, så har vi alltid holdt kontakt.

Det nærmer seg 11 år siden den fatale kvelden. Og i løpet av disse årene har jeg fått nye venner, nye omgangskretser. Men jeg tillater meg selv aldri å stole slik på noen igjen. Jeg tillater meg selv aldri å slippe noen så nært innpå livet som jeg gjorde da.

Innlegget er noe redigert i kveld.

Jeg husker at tårene silte da jeg skrev innlegget. Det er to år siden jeg skrev det, og på mange måter har livet endret seg i løpet av nettopp disse to årene. For to år siden kan jeg ikke påstå at jeg hadde mange venner. Men jeg hadde nå noen. Ingen av disse var det jeg vil kalle nære venninner. Nå har jeg mange venner. Og noen av dem er nære og kjære. Jeg har våget å stole på venner igjen. Jeg har våget å vise dem meg selv.

Men så er det denne gjengen fra tenårene, da. Denne gjengen som en gang var de “besteste” av de beste. Savnet etter dem har vært der hele tida. Vi har pratet når vi har møtt hverandre, men ikke noe mer enn det. Søndag ble jeg oppringt av bestevenninna mi fra den gang. Det skulle arrangeres utdrikningslag for ei av de andre fra gamlegjengen og i kveld har vi hatt et lite planleggingsmøte. Det er rart å møte dem igjen. Og godt. For selv om årene har gått, så var det nesten som i “gamledager”. Likevel våger jeg ikke helt å håpe på at dette blir noe mer enn bare for dette utdrikningslaget…

Vurdert til: av 116 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende