Styrke. Indre styrke. Den styrken som du ikke ante at du hadde før du virkelig trenger den. Da er den bare der. Sånn plutselig. Og du klarer alt. Håndterer det meste så lett som bare det. Selv om du kjenner at det tar på. For du bruker krefter du aldri trodde du hadde. Krefter som blir oppbrukt en gang. Men ikke nå. Ikke der og da.
I situasjoner der vi etter all sunn fornuft burde gått til grunne, står vi plutselig stødig som fjell. Fikser. Ordner opp. Gjør ting vi trodde vi ikke kunne. Og blir sterkere. En blir sterkere av å være sterk. Selv om en trodde en ville vært svak. Og det er akkurat den seieren som gjør en sterk. Seieren over det svake.
Jeg aner ikke hvor jeg fant kreftene da pappa tok sitt eget liv. Jeg aner ikke hvordan jeg klarte å løsne ham fra tauet. Store, tunge mannen….. Men jeg klatret opp i stigen, holdt tauet med en hånd. Eller holdt pappa med en hånd. Alt ettersom. For å kunne frigjøre knuten. Den knuten som var skillet mellom liv og død. Jeg forstår enda ikke hvordan jeg klarte det. Han var nemlig ingen liten mann. Jeg husker jeg vurderte å løpe ned på kjøkkenet og lete etter en kniv for å kutte tauet. Men jeg hadde ikke tid. Jeg hadde ikke tid til å lete etter en kniv for å skjære ned en død pappa. Selv om det allerede var for sent. Så jeg klatret opp i stigen, holdt ham med en hånd, knyttet opp knuten med den andre hånden og slapp ham i gulvet.
Jeg husker enda det dumpe dunket.
Plutselig var jeg redd for at han fikk vondt. Fordi jeg slapp ham i gulvet. Fordi bena ble krøllet opp under ham. Men han kjente det ikke. For jeg kom for sent til tauet mellom liv og død.
Så måtte jeg varsle. Ringe 113.
Men jeg var enda ikke ferdig. For det var nå bare politi og ambulanse som visste at pappa var død. Ingen andre.
Farfar kom. Jeg hadde glemt at jeg bad mannen min sende ham etter meg. Jeg skulle jo bare opp for å snakke pappa til fornuft. Ikke for å knytte opp tau. Jeg forklarte hvorfor ambulansen var der. Han løp opp trappa. Kikket over gelenderet. Gikk ned igjen. Satte seg i sofaen. Tygget nitro. Og sank sammen. Ble ti år eldre. Han kom seg aldri helt opp igjen. Han fant ikke styrken sin igjen.
Så måtte jeg ringe. Informere. Fortelle familie og slektninger og venner og andre at pappa var død.
Den første jeg ringte til var tanten til pappa. Og jeg gråt. Forklarte. Bad henne ringe videre til andre tanter og onkler. Det var den eneste telefonen jeg gråt i. Måtte legge gråten til side. Jeg klarer nemlig ikke å snakke mens jeg gråter. Det blir bare surr da. Så jeg pakket gråten bort og tastet videre på telefonen.
Alle andre rundt meg gråt. Jeg var nødt til å holde hodet kaldt. Være mor. Være stedatter. Være barnebarn. Være meg. Ordne opp. Det er nemlig så mye som må gjøres når en kommer for sent til slike tau.
Alle gjorde litt for å ordne opp de neste dagene. Farfar kontaktet begravelsesbyrået. Stemor kontaktet sykehuspresten. De gjorde alle noe. Men de klarte også å vise at de var svake.
Midt oppi det hele følte jeg meg sterk. Selv om jeg visste at jeg sikkert snart kom til å knekke helt sammen. Noe jeg aldri gjorde. Ikke for dét. For jeg hadde pakket bort gråten.
Etterhvert følte jeg at jeg måtte være sterk for de rundt meg. Tida gikk, og jeg så at mange var svake. Jeg var ikke svak. Jeg var sterk. Sterk fordi jeg måtte. Jeg så ingen andre valg. Og slik fortsatte det. Jeg tillot meg aldri å være svak.
Jeg skulle ønske jeg hadde gjort det.
Nå er det på en måte for sent å være svak. Jeg har ikke mulighet til å gå tilbake og pakke ut gråten. Noen ganger skulle jeg virkelig ønske at jeg kunne la tårene flomme og være tilbake på den dagen da jeg kom for sent til tauet. Tauet mellom liv og død. Jeg skulle ønske jeg hadde latt sorgen få flomme over og ventet en stund før jeg pakket bort gråten.
Noen få ganger har jeg faktisk latt gråten slippe til. Men aldri ordentlig. Aldri ordentlig på grunn av pappas selvmord. Og det er rart. For jeg trenger det egentlig. Fornuften min sier at jeg burde grått. Blitt ordentlig ferdig med det. Latt tårene vaske traumet bort og latt kroppen slippe unna. Så det ikke blir som ei annen som jeg kjenner. Som heller aldri lot gråten slippe til. Hun var sterk. Lagret sorgen i kroppen til kroppen ikke klarte å bære det lenger. Hele kroppen verket. Den var helt forknytt og det tok lang tid før de klarte å knytte den opp igjen.
Det er grenser for hvor lenge en kan være sterk i en situasjon der en egentlig burde vært svak.
For tida tenker jeg mye på tida rundt pappas dødsfall. Minnene ble vekket til live igjen. Et selvmord kom meg plutselig litt for nært. Hun som denne gang står igjen som den etterlatte er så sterk. Noe alle kommenterer. Og jeg kjenner meg igjen. På dette at hun må være sterk for ungene. For seg selv. Fordi det er eneste måten å overleve på akkurat da.
Men en skal leve videre. Også etter et selvmord. En skal overleve som etterlatt etter selvmord. Uten at det etter flere år skal slå tilbake på en i enten psykiske eller fysiske plager.
Pappas selvmord er mitt livs største traume. Mitt helt private 11.september. Men jeg var sterk. Jeg overlevde. Men for hvilken pris? Og når kommer straffen for å være så sterk? Jeg vet den kommer. Jeg vet det. Spørsmålet er bare om jeg rekker å komme den i forkjøpet. Samtidig som jeg vet at jeg straffes for dette, så håper jeg at jeg går klar. Kanskje jeg gjør det? På tross av alt? På tross av hva all min erfaring og alt hva jeg har lest av litteratur sier meg?
Det er jo lov å håpe…?
av 140 lesere
