Jeg skrev en kommentar som jeg ser at ganske mange misforstår.
Jeg har aldri bevisst ønsket å true noen som helst. Javisst var jeg sint og irritert, men jeg ser så i ettertid at kommentaren kunne misforstås.
Beklager.
av 10 lesere…i alle fall ikke etter at en har vært der en stund, sa mannen min i dag.
Han hadde vært på verkstedet og hentet bilen. Det er ikke så langt å gå til verkstedet, så han hadde tatt med valpen for å lufte den samtidig. Mens han betalte, plasserte han hunden i bilen.
Egentlig greit det, men i hans bil har vi ikke hundebur. Valpen har derfor fri tilgang til hele bilen. Helt greit det…. for bilen er gammel og har sett sine beste dager.
Plutselig kom han gående hjem igjen. Uten bil. Uten hund.
Hunden hadde låst ham ute av bilen. Verkstedet hadde plassert nøklene i tenninga…..
Han fant reservenøklene, gikk tilbake og kom hjem igjen med både bil og hund. En mistenkelig eim fulgte ham. Som om noe hadde skjedd….. i førersetet.
Tror jeg dusjer både meg og hunden, sa mannen og forsvant inn på badet.
av 10 lesere
Det var i landet bortenfor alt skjedde. Det landet der dagdrømmene, minnene og framtidsdrømmene bodde. De drømmene som overtok tankene og til tider hele livet. Ikke det at noe som helst var virkelig. Det bare føltes sånn.
Slik var det i dag også. Hun klarte ikke å skille mellom virkelighet og drøm. Hadde det skjedd? Eller var alt noe som foregikk oppe i hodet hennes?
Hun knep øynene hardt igjen. Så for seg hele situasjonen om igjen. Og om igjen. Det måtte være sant. Det måtte. Det var bare nødt. For hvis ikke… så ville bunnen falle ut. Den bunnen som bena stod plantet på.
Når hun tenkte etter, så hadde bena hennes aldri vært helt plantet på jorda. Hun hadde forsøkt noen ganger. Prøvd å sette bena bestemt i bakken og si til dem at det var her de skulle holde seg. Men det nyttet ikke. De tok av rett som det var. Befant seg plutselig langt unna fast grunn. Gjerne svevende over havet. Eller i skyene.
Av og til var virkeligheten så vanskelig å forholde seg til. Den var så svevende. Omtrent som bena hennes. Men hun ønsket å tro at på en eller annen måte hadde hun fortsatt litt bakkekontakt. Kanskje med lilletåa i alle fall? Den høyre lilletåa?
Men det i dag…. Nei, hun visste ikke.
Noen ganger så ble hun fordypet i sin egen verden. Tenkte tilbake på episoder fra langt tilbake. Eller bare på en gammel samtale. Slik som samtalen fra i går. Den hadde hun gått gjennom gang etter gang. Analysert. Plukket fra hverandre. Delt den opp i setninger, i ord, i pauser, i blikk og fragmenter. Tenkt på hva hun skulle ha sagt. Skulle ha gjort. Hva hun faktisk gjorde og hva hun faktisk sa. Bare en hadde fått mulighet til å gjøre noen ting om igjen. Spole tilbake i virkeligheten og ikke bare i tankene. Men sånn var ikke virkeligheten.
Hadde landet bortenfor vært virkelighet, så ville alt vært annerledes. Da ville hun ha visst hva hun skulle ha sagt i akkurat rette øyeblikket. Hva hun skulle gjort. Og hvorfor. Slik som i dag. Hun hadde visst det i dag. Men hun visste ikke om i dag hadde skjedd. Om det bare var i tankene hennes det hadde skjedd.
Hun tittet ned på høyre lilletå. Det var ingen bakke der. Ikke noe gulv. Ikke noe jord i nærheten i det hele tatt. Da hun viftet forsiktig med tærne, så hun det blå vannet glimte mellom tærne.
Bakkekontakt er oppskrytt, tenkte hun der hun svevde avgårde fra havet mot skyene.
av 13 lesereJeg skriver navnet ditt
med kjærlig skrift
og usynlige bokstaver
i hjertet mitt.
Lykkelig uvitende
om at dine øyne
er de eneste som ser.
av 14 lesereJeg synes vi nettopp har begynt på oktober, jeg.
Og så er vi over halvveis?
Og i tillegg er det fredag og jeg er trøtt.
Sukk.
av 11 lesereDette er utfordringen som jeg fikk fra Tone:
1)
Se deg raskt rundt om i rommet du befinner deg i akkurat NÅ. Skjenk deg en durabelig dose rødvin og finn fram den nærmeste boken du ser (IKKE se på edderkoppene på veggen eller de rosa elefantene. De er bare i hodet ditt og finnes ikke på årntli’)
2)
Slå opp på side 123
3)
Hvis du er såpass edru at du føler deg i stand til det; Finn den femte setningen på siden. Hvis ikke, vent til i morgen og begynn forfra på pkt. 1) etter en god egg, vodka og bacon-frokost.
4)
Skriv denne setningen og de følgende to setninger på web-bloggen din (sammen med disse instruksjonene)
5)
Kommenterer sitatet du nettopp har skrevet
6)
Send leken videre til minst fem andre personer og krediterer den som sendte selskapsleken til deg.
Skal vi se….
1) På en søndag midt i dagen? Nei, vet du hva. Rødvin drikkes kun til spesielle anledninger. Skal nok klare å finne den boka i edru tilstand, jeg. Og boka er “De gales hus” av Karin Fossum. Den er forresten månedens bok på Leseringbloggen nå i oktober.
2) Side 123… jaha…
3) Femte setning… ok.
4) “Jeg stusset litt, lette i toalettveska, i alle de små rommene. Trakk nattbordskuffen ut, kikket under vasken, men den var vekk. Jeg kikket på servitrisen, som hver morgen sto inne på rommet mitt mens jeg lå og sov, og at hun kanskje hadde tatt den.”"
5) Er det nå så mye å si om det sitatet da? Hun leter etter et eller annet i toalettveskao og så i nattbordskuffen. Ikke vet jeg hva hun leter etter. Jeg har ikke kommet til side 123 enda. Min toalettveske har heldigvis ikke så mange små rom. Og nattbordskuffen min er ikke på badet. Jeg skulle klart å finne det uten problemer. Hvis jeg da hadde visst hva jeg lette etter…. Akkurat det er kanskje en liten fordel. Men en servitrise som står på rommet mitt? Nei, vet du hva. Der inne vil jeg kun ha mannen min.
6) Fem andre som vil leke selskapslek med meg? Finnes virkelig det? Siden jeg ser at denne leken har gått som en farsott de siste dagene, så kan alle som føler seg kallet til det gripe tak i utfordringen. Du er herved utfordret!
av 11 lesere 
Jeg nøster…
…og nøster…
og nøster dem opp.
Disse trådene
i alle regnbuens farger.
I natt er det tråder
jeg trodde var borte
som samles i esken
med navnet ditt på.
I morgen skal jeg
nøste dem alle på nytt.
Forsiktig,
og følge trådenes struktur.
Studere
og minnes….
Så skal jeg legge dem oppi på nytt.
Sette på lokket
og stue dem bort.
av 10 lesereHeisann!
Tenkte bare at jeg skulle introdusere meg selv. Jeg heter Tanja og Krokoline hentet meg forrige lørdag.
Altså… Nå er ikke dette akkurat et blinkskudd av meg, da. Men det er jeg som ligger nærmest fotografen her. Akkurat da Krokoline var og hentet meg, så var det bare jeg og to av søskenen mine som var igjen. Egentlig er vi åtte søsken.
På bildet over er det jeg som er til høyre. Men mammaen min var lei av tennene våre, så hun bare gikk sin vei sånn plutselig.
Og så tok disse folka som var innom meg på armen og bar meg ut i bilen. Jeg hadde så vidt sett dem, egentlig. Bare i en sånn liten times tid. Og i bilen var det ingen av søskenene eller noen av de andre hundene som ble med meg. Er det rart jeg ser litt betutta ut, eller? Sitter jo tross alt i en ukjent bil med nesten ukjente mennesker. Det er bra jeg har et godt sovehjerte, sier jeg bare.
For vi kjørte. Og vi kjørte. Og så kjørte vil litt til. Så var det tissepause.
Kjempegodt å få strekke på beina litt! Og så skrøt de sånn over meg! Bare fordi jeg tisset og bæsjet! Du store mi tid…
Men så måtte vi inn i den bilen igjen. Jeg sovna igjen, jeg. Og da vi våknet skulle vi inn i et fremmed hus. Der skulle vi bare sove en natt.
Heldigvis hadde jeg fått med meg en kosefille som luktet som mammaen min og søsknene mine. Krokoline og de hadde da kjørt nesten 100 mil i løpet av to dager, sa de. Ikke det at jeg vet hva en mil var for noe. Jeg vet bare at jeg hadde vært med på 25 av de.
Og neste dag skulle vi ut på en ny, laaang kjøretur. Men først trengte Krokoline og de å strekkepå bena litt. Så vi tok en liten tur i Østmarka. Jeg gikk ikke så mye, da. Bare tisset litt sånn av og til. Jeg fikk lov i sitte innenfor jakka og varme meg. Tror den turen der var mest fordi de andre hadde sittet så mye i ro i bilen de siste to dagene. Og så skulle vi visst sitte i bilen hele denne dagen også.
Krokoline sa at hun følte seg som en severdighet da vi gikk i Marka. Spesielt siden jeg satt inni jakka hennes. "Næmen! Se valpen, da!". Men jeg forstår at jeg er litt tung å bære på sånn over tid.
Så var det til å sette seg inn i bilen og kjøre avgårde. Vi hadde en del stopp, men den ene gangen vi stoppet, så slapp de meg ut i dette her:
Fattet ikke bæret, jeg. Det var jo bare vått og kaldt overalt. Men jeg fikk nå gjort det jeg skulle, slik at vi kunne kjøre videre.
Egentlig var jeg ganske stolt av meg selv da vi kom hjem. Jeg hadde kjørt 70 mil i løpet av to dager uten å bli bilsyk en eneste gang. Jeg hadde ikke engang tisset i bilen. De andre hadde visst kjørt dobbelt så langt i løpet av helga. De var visst slitne. Men jeg var helt turbo. Endelig kunne jeg inspisere det nye huset mitt!
De første dagene var det skikkelig travelt, altså. Jeg var en attraksjon, mente Krokoline. Det var i alle fall folk og unger overalt. Hele tiden. Det var så vidt vi hadde gnidd søvnen ut av øynene om morgenen før de første ungene stod på døra. Jeg ble nokså sliten av og til. Men gøyalt, var det!
Jeg er jo veldig glad i å bite på ting, da. Alt mulig, egentlig. Fingre, tær, bukseben, gensere, ledninger og sånn. Krokoline er ikke alltid like begeistret for det.
Hun sier at hun synes det er best når jeg koser. Eller leker. Men hun har kjøpt en masse biteleker til meg. Tyggebein og rosa bitering og greier. Alle babyer skal ha rosa bitering, sier hun.
Selv om jeg nå har masse som jeg kan bite i, så tygger jeg fortsatt på alt jeg kommer over. I hagen også. Blomster og sopp og sånn….
Jeg ble dårlig i grunnnen. Kastet opp i evigheter. Til og med på kosefilla som luktet av mammaen min. Nå får jeg visst ikke lov å ha den lenger. Og så var de redd for at jeg hadde fått i meg av soppen jeg hadde vært borti. Derfor bar det til dyrlegen.
Der var det morsomt, du! Masse hunder, katter og kaniner på venterommet. Det var ikke like morsomt inne hos dyrlegen, da Han stakk ei nål inn i foten min og gav meg intravenøs væske. De måtte skylle fort igjennom nyrene mine, sa han. Så måtte jeg sitte heeeelt i ro. Det var litt kjedelig. Så jeg tok men en lang lur, jeg. Resten av kvelden var jeg kjempetissetrengt. Hele tiden. Fatter ikke helt hvorfor. Kanskje det var fordi jeg satt så lenge i ro?
Men sånn ellers har jeg det ganske bra nå. Sover på kjøkkenet i buret mitt om nettene. Krokoline har sovet på en madrass på gulvet der noen netter. Men i natt sov jeg der helt alene. Uten at jeg trengte å vekke noen før halv ni i morges. Jeg er jo litt glad i å sove, da.
Krokoline ber forresten om at dere prøver å se bort fra den dårlige bildekvaliteten. Noen av bildene er tatt med mobilkamera og noen er tatt litt sånn i farten med et helt vanlig kompaktkamera. Og så sier hun noe om at det ikke er lett å få meg til å henge fast på bildene. Hun har visst tatt mange bilder av vegger, bord, dører og gulv og sånne ting denne uka.
Vi bjeffes!
av 10 lesereNoen ganger er en ute og spiser med gode venner og koser seg. Andre ganger er en ute med venner en aldri har møtt før og koser seg enda mer. Slik var det på tirsdag.
Egentlig begynte det for flere uker siden. Først tikket det inn en sms fra Svima. "Hjemme i uke 40?". Så kom sms fra Tamina. "Hjemme i uke 40?".
Det var bare et problem. I uke 40 skulle jeg være gressenke. Hvordan skulle jeg klare å flette inn møter med to forskjellige bloggere uten å slite ut alt hva jeg har på hånden av barnevakter? Alternativet var å plassere ungene på Fretex.
Det enkle er gjerne det beste. En møter begge to samtidig og inviterer en tredje blogger også. Ofte kalt et minibloggtreff.
Vet du hva, Tamina? Du gir selv Kroko prestasjonsangst når du forventer blogginnlegg fra ekstremt koselige middager 
Så her kommer kvelden i kortversjon:
Jeg gleder meg allerede til neste gang!
av 10 lesere
