Det begynner å bli noen måneder siden nå. Siden vi så oss nødt til å avlive Bretonjenta. Eller Bretondama. Hun ble liksom aldri helt voksen, den jenta der. I en alder av ti år og noen måneder var hun fortsatt sprek og full av sprell.
Det ble en vond tid. En vond sommer. Båtturen i sommer var preget av at et familiemedlem manglet.
Men…. nå har vi altså bestilt oss ny hund. Denne gangen ble det også breton og tispe, men vi valgte en annen farge. Denne gangen ble det tricolor. Litt for at ikke valpen skal bli en erstatning for den forrige hunden.
Bretonvalpen har enda ikke fått et navn. Vi har mange forslag, men har ikke helt bestemt oss. Selve avgjørelsen får vi ta når hele familien er samlet i bilen på vei mot oppdretteren. Vi har nemlig en laaaaang tur foran oss. Vi rekker å bestemme oss, ombestemme oss og ombestemme oss for navn noen ganger før vi er framme.
Ungene gleder seg utrolig mye til å få ny hund i huset. Lørdag var vi derfor og kjøpte inn nytt halsbånd, ny lenke, en leke og litt hundegodteri. Huset blir klargjort for valp, og det telles ned til avreisedato.
Men….. Jeg kan ikke hjelpe for at jeg har blandede følelser. Jeg gleder meg til å få valpen i hus, jeg gleder meg til å få hund igjen. Men savnet etter Bretonjenta har ikke helt gitt slipp. Og dess nærmere vi kommer hentedato, dess mer tenker jeg på Bretonjenta.
Jeg vet det blir annerledes etter at vi har hentet valpen. Men minnet og savnet etter Bretonjenta kommer alltid til å være der.
Vurdert til:
av 14 lesere
av 14 lesere
