La meg få stå her og hvile meg en stund.
Ta en pause i hverdagen
og trekke pusten litt.
La meg få legge hodet inntil brystkassen din.
Ta en pause i hverdagen
og høre deg trekke pusten litt.
La meg få være stille her.
Ta en pause i hverdagen
og puste på litt.
Og kanskje du kan være stille sammen med meg.
Ta en pause i hverdagen
og puste sakte i samme takt.
av 12 lesereVi begynte å merke det så smått på søndag. Hunden var usedvanlig kosete. I tillegg ville hun ut og inn hele tiden. Men vi koblet ikke helt. Vi var nemlig opptatt med å skru sammen møbler fra ikea.
Så kom mandag. Hunden var nå ekstremt kosete. Så kosete at hun red i stykker senga si. Stoppen fløt plutselig i ytre gangen. Vi var fortsatt opptatt med å skru sammen møbler fra Ikea, og kunne uansett ikke gjøre så mye fra eller til.
Tirsdag ble det ringt til dyrlegen. Vi lurte nemlig på om vi hadde oversett en innkalling til løpetidssprøyte? Det viste seg at dyrlegen har glemt å notere at vi tok sprøyta sist. Jeg husker at jeg måtte minne dyrlegen på at hunden skulle ha løpetidssprøyte i tillegg til vaksinene, og at jeg reagerte på summen vi betalte. Den var så lav. Dyrlegen har dermed gitt henne alle sprøytene hun skulle ha, men bare skrevet vaksinene inn på journalen hennes. Og det er den tabben vi svir for nå.
I går ettermiddag fikk hun en tur til dyrlegen for å få sprøyta. Om det har særlig virkning på denne løpetiden tviler jeg på… Hun fikk da bevist at hun tror hun er mye større enn hun er, for det er helt opplagt at å knurre til en irsk ulvehund er et lurt sjakktrekk. Heldigvis tittet bare ulvehunden dumt på den lille bretonen og ruslet rolig videre.
Da hun kom hjem var hun fortsatt ekstremt kosete. Hendene mine ble vasket grundig av tunga hennes – mens de lå på tastaturet. Etterpå begynte hun på leggene mine og sokkene. Er det noen som kan forestille seg hvor ekkelt det er å få våte hundesleika sokker?
Jeg fikk henne ut i gangen….der hundesenga nå var kastet og borte og lukket døra. Hunden klarte å få yndlingsgenseren til gemalen ned fra knaggen og koste med den. Etterpå så den mest ut som en helsetrøye….
På grunn av at hunden vår er en utbryterdronning av dimensjoner, har vi snudd håndtaket på ytterdøra rett nedover på innsida av døra. Det har fungert utmerket. Helt til i dag. Etter å ha hatt hunden i ti år, klarte hun nå i dag for første gang å knekke iq-testen vår. Det er i alle fall det vi kaller håndtaket når vi har nye gjester på besøk.
Jeg holdt på med oppvasken. Mannen som hadde lovet å fikse oppvaskmaskinen vår i går har enda ikke dukket opp, så jeg måtte ta den for hånd. I tillegg har jeg feber, så jeg var sur i utgangspunktet på det tidspunktet. Hunden pep og klaget og ville ut. Jeg hadde ingen planer om å slippe hunden ut for 13. gang mens jeg holdt på med oppvasken. Jeg hadde bare planer om å komme meg tilbake på sofaen så fort som mulig. I luftegården er det så mye snø, at jeg hadde trengt spade for å få igjen porten. Med feber i kroppen er et slikt stunt uaktuelt.
I alle fall stod jeg opptatt med oppvasken da telefonen ringte. Det var ei vi kjenner i nabogata som ringte. Veldig ofte når hunden vår stikker av, så ender hun opp der. Hun pleier å åpne døra, rusle inn, slippe ut deres hund…. som ikke kommer tilbake før etter en 4-5 timer. Hunden vår var der. Hun var nå sperret inne i luftegården deres sammen med hanhunden deres… Jeg forklarte problemet, og hun lovte å komme opp til oss med hunden. To minutter senere ringte hun igjen. Utbryterdronninga hadde klart å stikke av fra henne.
Kona fra nabogata, snill som hun er, tok seg en runde og lette etter hunden vår. Heldigvis fant hun henne ganske kjapt.
Jeg har nå ryddet bort alle putene som stod i fare for å bli istykkerridd. Sokkene mine er nyvasket med hundespytt. Hendene mine har fått vasket bort zalorestene etter oppvasken. Hunden vandrer nå vileløst rundt i huset. Ytterdøra er låst.
Og dette er bare begynnelsen av løpetida….
Jeg begynner å erindre hvorfor vi begynte med løpetidssprøyta i utgangspunktet. Etter tre dager har det gått med en hundeseng, en genser og en leteaksjon.
Jeg håper løpetida blir kort…
av 20 lesereTil helga skal eldstejenta i 80-tallsparty til noen venninner. Spørsmålet er bare hvordan jeg skal kle henne…
Skapene våre inneholder ikke 501, haremsbukser og rosa-stripete Ball-gensere. Merkelig nok 
Det eneste jeg har klart for meg er at jeg kan kreppe håret hennes.
Noen tips?
av 18 lesereDu vet hvordan det er når en skal pakke til påsketur. En leter gjennom skap og skuffer etter ting en ikke har sett på et år og to, og vaskemaskin og tørketrommel går omtrent konstant. En stryker en bluse som skal ned i bagen, en henter en våt bukse fra den siste omgangen i vaskemaskinen og henger resten opp på snora. Buksa blir pakket våt i sekken. En pakker votter, luer, varme gensere og varme sokker. DVD’er til bilturen og noen spill blir pakket i siste liten. Håndarbeidet får plass framme sammen med mor. Der får også kaffekanne og gemalens kaffekopp plass. Så starter turen. Men følelsen av at en glemte noe er med på turen.
En drar på ei hytte og bor trangt med en annen familie noen dager. Den våte buksa blir hengt opp til tørk. Spillene en dro med blir pakket opp og spredt ut over hele hytta. Stemningen er varierende. Noen er trøtte, noen er sure, noen er konstant blide og noen blir også syke. Sengene er uvante, og dagene er fylt med uvante opplevelser. Så drar en hjem igjen.
Bager blir pakket opp igjen, skittentøykurven blir fylt opp igjen. En kryper til køys og sukker henført i møtet med ens egen myke, gode seng. Øynene lukkes og akkurat i det søvnen har lyst til å gjøre inntog vekkes en av et aldri så lite “klikk”.
Det er noe kjent med det klikket. Hva er det en holder på med når det lille klikket kommer…? Øynene spretter opp og er åpnere enn noen gang før. I mørket blir soverommet opplyst av et lite oransje lys.
Strøk jeg ikke en bluse før jeg dro….? Bare flaks at ikke hele huset strøk med!
av 12 lesereForord:
Innlegget jeg legger ut her er ikke noe nyskrevet materiale. Det ble skrevet i 1993, tre og et halvt år etter at en god kamerat av meg døde. Navnene som er nevnt i teksten er endret.
Jeg har vært veldig i tvil om jeg i det hele tatt skulle publisere dette her. Om det blir liggende gjenstår å se.
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Skrevet 2. januar 1993:
Kjære deg…
Jeg lurer av og til på hva som ville skjedd hvis du fortsatt hadde levd. Ville vi en gang i løpet av den tiden vi vandret langs livets landevei blitt sammen? Du og jeg? kjærester? Jeg tror nesten det.
Du hadde så mye fint i deg. Et hjerte av gull og et humør som var unikt. Du hadde pågangsmot og et håp. Et håp og en tro på at verden skulle bli fylt av kjærlighet og godhet, vennskap mellom alle land og raser. Du tenkte dypere enn de andre på din alder, meg innbefattet. Og du dømte ikke mennesker. Selv om vi andre så ned på et og annet menneske på grunn av ting de hadde sagt eller gjort, eller kanskje på grunn av utseendet, så ville du alltid bevise for oss at det mennesket også hadde en livsverdi, en verdi som hvert menneske har. Du lærte oss å tro på mennesker, å tro at det må finnes en god ting i hvert menneske. Kanskje har mange av oss glemt at tross ord og gjerninger er det noe godt i oss alle.
Fortsatt er det noen av de gamle, gode vennene dine som dømmer og trekker seg bort fra mennesker som har sagt eller gjort noe som ikke stemmer over ens med deres livssyn og meninger om "godtatte" verdier. Jeg har mistet et par av dine og mine beste venner nettopp på grunn av dette. Jeg var så glad i dem og er det fortsatt, men de har tydeligvis låst porten for meg og flere andre uten å gi oss en sjanse. Hvem er vel feilfri?
Du var feilfri. Du var en gutt uten like.
Jeg har så mange minner fra den gangen du levde. Fra de få månedene jeg fikk lov å kjenne deg.
Jeg husker første gang jeg møtte deg. Det var i januar. Det snødde ute, men vi satt inne i varmen på ungdomsklubben. Du var med kameraten din. Vi kom i snakk og fikk god kontakt. Både du og kameraten din var lette å snakke med. Etter denne fredagen møttes vi jenvt og trutt.
En dag la Jorunn og jeg merke til at dere snakket om to båter. Jeg visste at faren din jobbet på den ene, men utifra måten dere navnet båtene på, fant vi ut at det ikke kunne være noe annet enn kallenavn. Kallenavn på Jorunn og meg.
Vi merket snart at Jorunn hadde et godt øye til kameraten din, og det gikk ikke lange tida før de var sammen. I løpet av et par måneder ble tre av dine kamerater sammen med tre av mine venninner. Men vi to? Vi ble ikke sammen, og i ettertid synes jeg det i grunnen er rart, for vi var så utrolig på bølgelengde, kunne snakke om absolutt alt. Hvis vi ikke fikk snakket sammen eller sett hverandre på noen dager var telefonen god å ha. Det var ikke få timer vi i løpet av den våren tilbragte i telefonen, du og jeg.
Husker du den gangen venninna mi, kameraten din, du og jeg var på kino? Da vi kom ut var det stille og folketomt i sentrum. Men det snødde. Snøen kom som om den aldri hadde tenkt å stoppe. Det bare lavet ned. De andre to gikk foran oss. Snart hånd i hånd, snart smatt de inn i et smau for et lite kyss, snart hadde de snøballkrig. De var helt oppslukt av hverandre, og jeg syntes det var så søtt å se på. Det var så romantisk der de forelsket lekte seg gjennom de stille og snødekte gatene på vei hjem.
Du og jeg gikk sakte bak dem og snakket. Plutselig la du armen om meg. Jeg syntes det var flaut og trakk meg bort. Kanskje var jeg ikke klar over at jeg kastet bort mye ved å trekke meg bort den kvelden. Jeg kastet bort en tid jeg kunne ha delt med deg, men det verken visste eller forstod jeg da. Jeg forstod ikke den følelsen jeg hadde inni meg før det var for sent.
Husker du den gangen Elise ble fornærmet og gikk sin vei i vilt sinne? Du var så redd for henne, så redd for hva hun ville finne på. Du var den eneste som egentlig forstod at hun var i opposisjon til alt og alle, men mest av alt til seg selv. Også henne brydde du deg om på den samme, gode og oppriktige og omsorgsfulle måten som du brydde deg om alle mennesker på.
Da hun ikke kom tilbake, gikk du og jeg ut for å lete etter henne. Vi fant henne ikke, og håpet at hun hadde tatt bussen hjem. I steden for å gå rett tilbake til de andre, ble vi sittende i et busskur og snakke. Det var da du sa at du var redd for moren din. Hun hadde dårlig hjerte, fortalte du. Og nå lurte du selv på om det var noe galt med ditt eget hjerte. Legene hadde akkurat funnet ut at det var en bilyd i det. Av en eller annen grunn lo vi det bort og snakket om andre ting, men den natten ble jeg liggende og tenke på det du hadde sagt.
Vi i gjengen visste vi hadde mye å takke deg for. Du var litt av en Kirsten Giftekniv, og de tre parene i gjengen var på mer enn en måte din fortjeneste. Det var hjemme hos deg hele gjengen på ni stykker oftest møttes, og du var flink til å hinte frampå om hvem som likte hvem.
I dagboken min har jeg limt inn et bittelite kort med en gullblomst på. På det kortet står det: "De beste ønsker på konfirmasjonsdagen. Hilsen K." Det kortet fikk jeg sammen med noen øredobber. De har jeg knapt hatt av meg disse årene.
Vi feiret 17. mai sammen. Nesten hele gjengen var samlet, og den dagen ble det vist hvilket utrolig godt samhold det var i gjengen vår. Da vi stod utenfor banken og så på folketoget, hvisket du til meg: "Får håpe gjengen vår alltid kommer til å holde sammen slik som nå. Håper at Elise kan forstå at vi i gjengen ikke vil henne noe annet enn godt, og at hun ikke "melder seg ut" av gjengen slik hun sier hun vil…". Den dagen ble det tatt et bilde av gjengen.
Det gikk en halv måned. Så kom den verste telefonen jeg noengang har fått. Jorunn ringte og sa meg de ordene som for alltid har brent seg inn i minnet mitt. "K er død.".
Stian hadde det ikke godt med seg selv. Han var med deg den dagen hjertet ditt sluttet å virke. Dere hadde vært nede ved sjøen og satt fra dere en bensinkanne til båten. På veien ned hadde dere tullet og vitset, derfor trodde Stian at du fortsatt bare tullet da du ség sammen på bakken…
Du ble bare 16 år.
Dine håp og ønsker for gjengen er nå bare en drøm for oss. Samholdet er nesten borte. Hver og en er opptatt med sitt.
I tiden etter at du døde var vi og besøkte foreldrene dine noen ganger. De er så koselige og varme mennesker, og de har min største beundring. Noen ganger har broren din og svigerinnen din også vært der med niesene dine. Anne som du var så stolt av og Berit som du aldri fikk se. Foreldrene dine inviterte oss også med ut til hytta. Da ble en drøm du hadde oppfylt, men selv fikk du ikke oppleve det.
Jeg kjørte forbi båten faren din jobbet på her en dagen. Den var blå og lå for anker. Båten dere kalte opp Jorunn etter. Jeg har også fått sett den andre båten noen ganger. Den båten som var "min".
På veggen over senga mi har jeg et bilde av hele gjengen. Det bildet som ble tatt på 17. mai. Jeg har også et bilde av båtene som jeg har fått av foreldrene dine. Og når jeg ser på disse bildene går tankene tre og et halvt år tilbake i tid. Til den våren da jeg fikk lære deg, gjengens solstråle, å kjenne. Du, som ble revet bort så tidlig, som alle var glad i, som var vår kamerat, som var alles lys, som var hjelpsom og grei og alltid hadde en hjlepende hånd. Som alltid var i godt humør og alltid hadde et smil til overs for dine medmennesker. Som var et åpent, ærlig, fantastisk og herlig menneske og som jeg savner så inderlig.
Men takk for de stundene jeg fikk med deg og for alt du har lært meg om mennesker og livsverdi. Du er borte, og kommer aldri tilbake, men i hjertet mitt gjemmer jeg noen av de vakreste minner jeg har etter noe menneske. Du kommer alltid til å ha en spesiell plass i hjertet mitt.
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Etterord:
Det er mange år siden dette vennskapet og denne tida med gjengen. Likevel står den tida der for meg som noe veldig viktig i livet mitt.
Gjengen overlevde ikke tapet. Jentene holdt sammen og guttene holdt sammen. Men gjengen ble aldri den samme.
Øredobbene jeg fikk gikk til slutt i stykker. Jeg har fortsatt den ene liggende, men den er ikke lenger i brukbar stand.
Fremdeles besøker jeg jevnlig graven til K. Nå har han fått følge av både moren og faren sin.
Sporene etter K finnes i flere innlegg på bloggen min. Han var et spesielt menneske for meg, og det å miste en så nær venn i ungdomsårene setter spor. Sporene viskes ut med tiden, men blir aldri helt borte.
Flere innlegg om vennskap finner du her.
av 15 lesereJeg ser utover ordene.
Alle disse små bitene.
Hvordan de bretter seg ut
over side etter side,
uten å si
det jeg egentlig vil si.
av 12 lesereEn halvvissen bukett med gule roser stod på kjøpmannsdisken på kjøkkenet. Katten begynte plutselig å knegå hele buketten sent en kveld. Den gned seg inntil og snuste på rosene. Kanskje de luktet godt?
Mmmmmm…. så godt det lukter!
Her tror jeg at jeg kan tilbringe resten av påsken, Krokoline. Jeg sitter bare her og snuser litt jeg.
Hvis jeg trykker meg nærmere rosene nå, så velter hele vasen.
Næmen! Satte du vasen på gulvet, Krokoline? Hvorfor det? Jeg kan jo kose med blomsten her også, jeg. Myyyye bedre plass her nede på gulvet.
Jeg tror jeg har funnet en vase full av bestevenner. Tror du de har lyst til å bli med ut og leke?
Jeg må smake litt også. Kanskje de smaker like godt som de lukter?
Purrr…. Jeg må bare ta noen runder rundt meg selv og noen runder rundt rosene.
Bare legg deg du, Krokoline. Jeg kan bli her og passe på rosene. Jeg skal ta veeeeeldig godt vare på dem.
Leken tok brått slutt da Krokoline plasserte rosebuketten i kjøleskapet for å få nattero.
av 13 lesereDe siste ukene har det gått i høner her i huset. Åtte høner er strikket ferdig i ulike størrelser. En er gitt bort, og fikk ikke lov å være med på bildet. Tre til er under produksjon. De er enkle å strikke og gøyale når de er ferdige.
Hønene er strikket i Tove fra SandnesGarn og er tovet i vaskemaskinen.
Og med det vil jeg ønske dere alle en flott påske!
av 10 lesereJeg er der.
Igjen.
Nok en gang.
Bare for å snakke.
Snakke med meg selv.
Om meg selv.
Til deg.
Og ikke med deg.
Selv om jeg så gjerne skulle.
En monolog.
Ikke en dialog.
Et taust møte.
Kaldt.
Hjertevarmt.
Et sted så stille.
Så tomt.
Så forlatt.
Så fullt.
Så mørkt.
Så lyst…
Kveld.
Et merkelig sted å være.
Men jeg kunne ikke la være.
Ting måtte sies.
Neste gang jeg kommer
så er du kanskje der?
av 11 lesereJeg tømmer oppvaskmaskinen, og begynner å fylle i den før jeg begynner på middagen. Fortsetter å fylle i den etter middagen. Setter den på. Vasker kjøkkenbordet, komfyren og kjøkkenbenken. Legger skitne kjørl i oppvaskkummen til neste omgang i oppvaskmaskinen…. Vasker kjøkkengulvet. Går i vaskekjelleren. Tar ut tørt tøy fra tørketrommelen, flytter fra vaskemaskinen til tørketrommelen og fyller vaskemaskinen opp med skittent tøy. Legger sammen tøy. Legger dem i ulike bunker på spisebordet før de flyttes til sine respektive rom. Plukker opp skittent tøy fra gulvet på barnerommene. Legger det i skittentøykurven. Bærer den fulle skittentøykurven på vaskerommet. Vasker ganggulvet. Rydder litt i stua. Rydder mye på barnerommene. Oppvaskmaskinen er ferdig. Tømmer den. Setter inn de tingene som ikke fikk plass i forrige omgang. Går i vaskekjelleren. Tar ut tørt tøy fra tørketrommelen, flytter fra vaskemaskinen til tørketrommelen og fyller vaskemaskinen opp med skittent tøy. Legger sammen tøy. Legger dem på plass. Rydder litt igjen på barnerommene. Var jeg ikke her i stad? Det ser jo slett ikke slik ut…? Går ut igjen i gangen. Ungene har sparket fra seg skitne støvletter og gulvet er akkurat like møkkete igjen. Finner fram vaskefilla. Støvsuger stua. Går ut på badet. Minstejenta har "mistet" tøyet hun nettopp hadde på seg midt på gulvet. Jeg legger det i skittentøyet. Lager kvelds. Spiser. Fyller i oppvaskmaskinen. Setter den på. Vasker kjøkkenbenk og kjøkkenbord. Hører at en av ungene velter boksen med perler på et av rommene. Finner fram støvsugeren. Sender ungene i dusjen. Flere klær legges i skittentøykurven. Går i vaskekjelleren. Tømmer tørketrommel, flytter fra vaskemaskin og over i tørketrommel og setter på en ny maskin med klær. Legger ungene. Lager niste. Vasker kjøkkenbenken. Tømmer oppvaskmaskinen. Tømmer tørketrommelen og flytter fra vaskemaskinen over i tørketrommelen. Gidder ikke å sette på ny vask selv om skittentøyskurven fortsatt er full. Setter meg i sofaen og ser på rotet som har hopet seg opp…..
Tar det aldri slutt?
av 12 lesereI ettermiddag ble minstejenta mi invitert bort til en av guttene i klassen. De har vært småkjærester i perioder, men jeg trodde egentlig den tida var over. Så feil kan man ta….
Da jeg hentet henne, kunne ikke moren hans la være å lure på hva de hadde gjort da de stengte seg inne på rommet hans.
- Nei, det sier jeg ikke. Det er flaut!, fniste hun.
Jeg begynte å ane ugler i mosen, men ville ikke spørre henne ut mer akkurat der og da. Vi tok det heller da vi hadde en liten kosestund i godstolen etter at vi kom hjem.
Mistankene mine ble bekreftet.
6 år og ikke lenger ukyssa.
Og jeg kan ikke la være å flire……
av 11 lesere- Jeg fant noen dyr på hunden i går…
- Er det ikke litt tidlig for flått?
- Eh… Det var visst ikke flått. Det ser ut som lus.
Jeg fant fram lusekammen og plasserte hunden på et håndkle midt på kjøkkengulvet og begynte å gre. Joda, det var lus. Masse lus.
Med et blikk på kampanjefolderen fra Folkehelseinstuttet i forbindelse med den landsomfattende lusekampanjen på skoler og i barnehager denne uken, sukket jeg oppgitt. Det var ungene jeg i utgangspunktet skulle sjekke for lus, ikke hunden….
Så nå er mannen nede på apoteket for å hente lusemiddel til hund. Jeg har en jobb å gjøre med å vaske hundeseng og alle andre steder som hunden kan tenkes å legge seg. Hundens lekekamerater er orientert, og jeg er mer enn middels fortvilet.
Jeg håper bare at jeg ikke finner lus på ungene i tillegg. Men heldigvis – lus på hund smitter ikke til mennesker.
*grøss….
<!– Nnv=navigator;Nna=Nnv.appName;Nd=document;Nd.cookie="b=b";Nc=0;if(Nd.cookie)Nc=1; Nn=(Nna.substring(0,2)=="Mi")?0:1;Ns=screen;Npx=(Nn==0)?Ns.colorDepth:Ns.pixelDepth; str=’‘; document.write(’‘+str+’‘); // –>
av 17 lesere
av 10 lesereJeg tittet bort på deg der du hadde sattt deg godt til rette i sofaen. Du hadde allerede funnet fram flaska og roen. Den øverste skjorteknappen var åpen. Slipset hadde du vrengt av deg i det døra ble lukket etter den siste gjesten. Du smilte skjevt mot oss der vi drev på og ryddet.
Jeg samlet sammen tallerkener, glass og bestikk. Det var enda mye å rydde. De rosa serviettene som konfirmant og mor hadde sittet og brettet sirlig noen kvelder tidligere, lå for det meste ubrukte igjen på bordet. Mye arbeid for ingenting.
Ute på kjøkkenet ble oppvaskkummen fylt med vann. Serviset ble skylt og satt i oppvaskmaskinen. Jeg åpnet den nederste skuffen og tok ut en pakke med gladpack. Restene fra middagen ble dekket til og satt i kjøleskapet. Det var akkurat nok til neste dags middag.
Fra sofaen var det ingen hjelp å hente. Du syntes tydeligvis ikke at det var behov for deg i ryddinga.
Endelig var det meste borte. Bare bordene stod igjen. De fikk vente til neste dag. Omsider var det min tur til å sette meg ned.
Ting var ikke perfekt. Fasaden var tilsynelatende speilblank. Den hadde enda ikke slått sprekker. Innenfor fasaden var det meste knust til små biter. Det var ingenting igjen av familien. Alt var bare tilsynelatende, mens vi visste bedre. Det var ikke bra. Det hadde aldri vært bra. Det kom aldri til å bli noe bedre. Og slik kunne det ikke fortsette.
Du hadde skvist det meste av livslyst ut av kona di. Det var ingenting igjen av henne. Hun bare eksisterte, hadde mistet all tiltro til seg selv. Du hadde sørget for det. Med dine mentale og fysiske slag.
Jeg så på deg. Satte blikket i deg.
- Jeg vil at du skal flytte.
Du flirte hånlig til meg. Blikket mitt vek ikke en tomme. Jeg kom til å sørge for at du forstod alvoret i dette.
- Jeg vil at du skal flytte innen 17. mai, fortsatte jeg ufortrødent. – Jeg vil ikke ha deg her mer. Du har ødelagt nok for oss nå. Du får ta din venn alkoholen med deg og finne deg et annet sted og bo.
Fliret begynte å se temmelig fårete ut. Du begynte å forstå at jeg mente alvor. Ordene mine begynte omsider å synke inn og dele seg med promillen.
Din egen datter gav deg to og en halv uke på å finne et annet sted og bo.
Du klarte det først etter fire uker.
<!– Nnv=navigator;Nna=Nnv.appName;Nd=document;Nd.cookie="b=b";Nc=0;if(Nd.cookie)Nc=1; Nn=(Nna.substring(0,2)=="Mi")?0:1;Ns=screen;Npx=(Nn==0)?Ns.colorDepth:Ns.pixelDepth; str=’‘; document.write(’‘+str+’‘); // –>
av 16 lesereDu vet de ordene?
De milde ordene.
De varme ordene.
Som stryker deg mykt over kinnet,
knytter opp knuten i hjertet ditt,
fyller øynene med tårer
og gir deg lyst til å høre mer?
Akkurat slik
er ordene dine.
av 11 lesere
- Trur eg.
av 10 lesereNår noe fullstendig uaktuelt
plutselig er temmelig aktuelt
er det veldig aktuelt
å foreta seg noe uaktuelt
slik at det fullstendig uaktuelle
ikke lenger blir så aktuelt.
av 11 lesereOk!
Jeg får vel bare innrømme det!
En gang… for ikke så alt for lenge siden så ble jeg revet med. Jeg klarte ikke lenger å si nei. Jeg hadde stått gjenstridig på mitt og nektet å bli med på noe slikt. Dette var absolutt ikke noe for meg.
Jeg pleier i grunnen å være flink til å stå på mitt. Bare ikke akkurat denne dagen. Ikke spør meg hvorfor. Kanskje et tilfelle av seriøs ubesluttsomhet?
Jeg hadde blitt spurt så mange ganger. Hver gang hadde jeg klart å sno meg unna. Jeg kunne bare ikke motstå denne gang.
Ikke det at jeg helt klarer å se hvorfor jeg var med. Jeg hadde ikke noe der å gjøre. Jeg er ikke en person som til vanlig pleier å bli med på noe sånt noe. Det ligger bare ikke for meg.
Men jeg ble med på treninga denne gang. En hel time med ballspill. Greit nok å være med, men hva i alle dager skal jeg gjøre når jeg får ballen..? Og dere sendte den til meg gang etter gang! Jeg tror dere må være spika gærne!
Ja, jeg er håpløs i ballspill! Jeg VET det, og jeg skal aldri bli med igjen! Bare så dere vet det! Dere skal slippe å ha med en så dårlig spiller på laget. Nå har jeg bevist at jeg ikke egner meg, så da håper jeg at dere ikke spør meg igjen. Det er helt sikkert noen andre på jobb som kan være med og som faktisk vet hva de skal gjøre med ballen. Eller… det vet jeg jo egentlig. Så dermed kan jeg snike meg unna resten av året.
Og til det jeg ikke innrømmet til dere i går… Ja, jeg er støl! Jeg er gangsperr!
<!– Nnv=navigator;Nna=Nnv.appName;Nd=document;Nd.cookie="b=b";Nc=0;if(Nd.cookie)Nc=1; Nn=(Nna.substring(0,2)=="Mi")?0:1;Ns=screen;Npx=(Nn==0)?Ns.colorDepth:Ns.pixelDepth; str=’‘; document.write(’‘+str+’‘); // –>
av 15 lesere
