….bare for å si at av og til forandrer ting seg.

Kanskje er det vgb. Kanskje er det bloggerne. Kanskje er det meg. I alle fall så gikk jeg plutselig min vei. Først gikk jeg hit. Så gikk jeg dit. Og der tror jeg jammen meg jeg kommer til å bli.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I en rar verden
der alt blir noe annet enn det var
tenker jeg at nok er nok,
snur ryggen til
og senker skuldrene.

Mens mørket senker seg
rusler jeg stille videre
ned hagegangen,
opp trappa,
inn i varmen
og setter døra litt på gløtt
for dem som skulle finne på
å følge i mitt spor.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Murphy var sikkert en hyggelig fyr, han. Muligens noe uheldig. Ikke Eddie Murphy, altså… men han der med Murphys lov.

I høst føles det som om vi har vært mer uheldig enn på lenge her i huset. Det som kan gå galt, går galt. Nesten samme hva det er.

Det begynte vel med at toalettet på hytta sa takk for seg. Et slikt gammelt husqvarna tørrklosett som i grunnen hadde gjort nytten for seg en stund. Men det ble ei skikkelig dritthelg på hytta. For å si det mildt. Og det er all utbroderinga jeg har lyst til å komme med om akkurat den helga. Vi kommer i alle fall til å kjøpe et forbrenningstoalett i løpet av vinteren. For vi må jo på do. Også på hytta.

Vi kjøpte splitter ny båt til å ha på hytta i sommer. En tidlig lørdags morgen ringte hyttenaboen. Blåsa som båten vår lå i hadde rett og slett blåst bort. Og båten på land… Selvfølgelig ringer hyttenaboen etter at jeg har vært ute med jobben til langt ute i de små timer og er ikke helt i kjørbar stand. Mannen er selvfølgelig på jakt uten dekning på mobilen. Men alt løser seg. Så nå er båten vår til omlakkering.

Vi skulle feire en 70-årsdag i slekta for noen uker siden. Jeg hadde nettopp hatt bursdagsfeiring for minstejenta, så jeg skulle ta med ei nesten hel sjokoladekake og ei nesten hel ostekake. Det var i alle fall det som var planen. Men det er selvfølgelig da noe begynner å lukte i kjøleskapet og sjokoladekaka tok rett og slett smak av det. Jeg kastet sjokoladekaka og laget ny på morgenkvisten. Ostekaka hadde vært en tur i fryseboksen og slapp unna kjøpeskapet denne gang. Da jeg står på trappa med ei ostekake i venstre hånd og ei sjokoladekake i høyre hånd skjer det som bare ikke skal skje. For plutselig står jeg med ei ostekake i venstre hånd og et lokk i høyre. Og kaka ligger opp ned på dørmatta. Inn igjen, finner fram det jeg kan av ingredienser og kjører til farmor. Rører i hop røre, fyller forma og setter den i ovnen. Kjører på butikken for å handle, tilbake for å redde kaka. Lager glasur i en fei og videre for å hente maten på cateringen. Så alt løser seg. Det blir bare litt mer hektisk enn nødvendig.

De graver i gata vår. Ikke alltid jeg finner veien helt hjem, for å si det sånn. Og da er det enklere å parkere 50 meter fra huset enn å snu og kjøre 2-3 km for å få bilen helt hjem. De skal legge nye vannrør. Det betyr at vi ikke alltid har vann. Noen ganger fordi kommunemennene glemmer å skru på igjen vannet til vårt hus. Andre ganger fordi vi har vannet midlertidig i slange over plenen og det blir frost. Selvfølgelig fryser vannet når en har beregnet at hele familien skal dusje og dra i selskap. Da låner en vann av naboen til tannpuss og låner dusj der en skal i selskap. For alt ordner seg. En må bare ordne seg.

Og så var det bilen, da. Den var en tur innom verkstedet. Skulle bare ordne en liten ting. Det ble fort på nesten ti tusen. Og så hadde de lyst til å fikse den for nesten 13 til. Det måtte vente. Men det må jo ordnes.

Da jeg klippet klørne på hunden sist, klippet jeg for langt. Derfor ble det litt blodig her. Det er ikke så lett alltid å beregne de klørne. Spesielt ikke når hunden ikke er spesielt overbegeistret for å bli klippet og gjør motstand. Da må det jo bare gjøres kjapt og muligens litt for kjapt. I alle fall denne gang.

Jeg kjøpte meg ny jakke for to uker siden. Før det var gått ei uke røk foret i den ene lomma. Siden jakka var ei Helly Hansen-jakke og prisen deretter, gikk jeg tilbake med jakka. De sendte den til sydame og skulle fikse opp. Etter et par dager var jeg tilbake for å hente jakka. Da viste det seg at lommen ikke var sydd skikkelig fast. Så jeg bad om at de fikset det litt bedre. I dag var jeg tilbake for å hente jakka. Da viste det seg at de ikke hadde klart å finne ut hvor lomma ikke var sydd skikkelig fast. Jeg viste og de var enige. Så jeg er fortsatt uten jakke. Men det ordner seg vel. Jeg har tross alt den gamle vinterjakka som jeg hadde håpet at jeg aldri skulle å ha på meg igjen.

Laptopen min har det heller ikke bra nå. Batteriet har sagt takk for seg og jeg er avhengig av strømkabel. Men det går jo greit det også. Det er bare det at jeg nok bør få fatt i et nytt batteri.

Det føles virkelig som om det skjer mye mer galt nå enn hva det pleier å gjøre. I grunnen har det vært slik på jobb også. Men det er ikke alt vi kan ta her. Og det jeg kom på i farten fra hjemmebane holder i lange baner.

Så nå sitter jeg i grunnen bare her og venter på at Murpys lov skal slå til igjen og krysser fingrene for at det ikke skal skje noe veldig alvorlig.

Men det er vel lov å håpe at hellet skal snu?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har stjålet. Det føles litt slik.

Mannen skulle kommet hjem fra Langtvekkistan i forgårs, men måtte bli noen dager lenger. Til akkurat det klokkeslettet som var frist for oppgava mi. Ikke vet jeg om det var planlagt fra hans side eller ikke, men jeg velger å tro at det var utenfor hans kontroll også denne gang

Heldigvis fikk ungene ta turen til mormor slik at jeg kunne få litt arbeidsro. Der skal de være til i morgen.

Derfor har jeg brukte dagen til å jobbe med oppgava mi og har fått sendt den avgårde. Føles godt å være ferdig med den og samtidig vite at nå er jeg halvveis i studiet. Og at det nå egentlig bare er å hive seg rundt og begynne på neste oppgave. Slag i slag.

Siden jeg nå er ferdig med oppgava, ungene er ute av huset og mannen er i Langtvekkistan, så er det rett og slett fantastisk stille her. Noe det aldri er her i huset. TV er av. Ingen Tweeny som synger. Ingen unger som krangler. Til og med Rabalderet har forstått at nå skal hun være stille og har sovnet på gulvet.

Akkurat nå nyter jeg bare. Stillheten i huset. De levende lysene på bordet. Kaffekoppen. Den microvarma pizzaen fra i går.

Jeg har til og med fått lest litt. Lest noe som ikke var pensumlitteratur eller fagstoff av noe art. Det gjorde godt. Eller “Gjøre godt”…

I tillegg har jeg fått vandre rundt i en diktsamling. En samling av dikt og ord og tanker som jeg tar til meg og nyter. Og som samtidig får meg til å undre over hvor tilfeldig livet er. Hvor lite som skal til for å glede og hvor lite som skal til for å føle den dypeste sorg.

Men det føles litt som om jeg har stjålet. Jeg har stjålet meg tid. Tid til et pusterom i hverdagens kjas og mas. Det er lenge siden sist jeg hadde en slik pause som dette. En pause der jeg ikke var totalt utslitt eller det var støy rundt meg. Så jeg nyter den stjålne tida mi.

Jeg skal nyte en stjålet ting til. Jeg skal nemlig stjele litt is i fryseboksen og spise den rett fra boksen. For det synes jeg at jeg har fortjent nå

Forresten… Passer det med rødvin til is? Tja… Hvem bryr seg. Jeg kan nyte isen og rødvinen hver for seg

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hvis noen savner meg for tida, så er jeg underst her et sted:

Forsøker å lese pensumlitteratur, men det er så som så med leseforståelsen. Jeg leser samme linja eller samme avsnittet flere ganger, men tankene flyr til helt andre ting. Det er akkurat som om jeg ikke er helt påskrudd. Samtidig hopper jeg fra den ene pensumboka til den andre. Jeg er ikke så flink til å lese på kommando. Ikke pensumlitteratur i alle fall. Det er annerledes med skjønnlitteratur. Da kan jeg forsvinne inn i boka og bare bli der.

Men skjønnlitteratur og sakprosa er egentlig to vidt forskjellige sjangre og bør leses på vidt forskjellige måter. Selv om jeg synes ordet “sakprosa” er ganske så ironisk akkurat nå. Prosaisk brukes i overført betydning om noe kjedelig, nedtonet, dagligdags eller lite entusiastisk, som motsetning til poetisk. Jaddah. En får enda mer lyst til å lese da

Pensumlitteraturen skal visst danne et fint grunnlag til oppgaven jeg holder på å skrive. Og det går sikker bra – sånn etterhvert. Jeg må bare skru meg på først. Hvis jeg finner den rette knappen i alle fall.

Hva jeg skal skrive om? Jo…. det handler vel i bunn og grunn om leseforståelse og leselyst.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Rabalderet… eller TurboTanja om du vil… er som de fleste andre hunder en hund etter sjokolade og kjærlighet. Forresten er jeg ikke helt sikker på om det bare er hunder det gjelder. Men det får være en annen diskusjon

I alle fall har vi hatt besøk i kveld. Rabalderet spant rundt oss på parketten for å få mest mulig kos og mest mulig sjokolade. Kos fikk hun, men sjokolade fikk hun heldigvis ikke tak i. Hver gang noen hadde noe i hånden måtte det sjekkes om det kunne være at det var til henne.

Helt til onkelen min holdt en liten sort, rund boks i hånda.

Han åpnet boksen, holdt den fram til henne og spurte om hun ville ha en porsjon. Hun trakk avvisende hodet bort og til siden, akkurat som om hun sa nei takk mens hun kikket forundret på ham. Han tilbød henne boksen flere ganger, og hver gang sa hun nei takk på samme forskrekkede måte og med det samme forundrede blikket. Onkelen min lo så tårene trillet.

Så samme hvor vilter og ufornuftig hun kan virke noen ganger… Snusfornuftig er hun i alle fall!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Sånn føles det for meg i år. Så får vi se om det virkelig er slik når det går seg litt til.

Når en sier ja til å studere B, medfører det å sitte i team C. Siden en sitter i team C og studerer B, skal en bruke så og så mange timer av jobben på D. Når en studerer B og jobber med D, bør en også være med i utviklingsgruppa til E. Og siden en tar B, er i C, jobber med D, sitter i utviklingsgruppa til E, så kan en også være med og utvikle F. Og siden en likevel er med på B, C, D, E og F…. så er det helt naturlig at en også er med på faggruppe G.

Jeg skulle bare ønske at noen spurte meg om jeg ønsket å være med på C, E, F og G….. for det går i grunnen litt for mye utover jobben i A. Det er den som er grunnjobben min når alt kommer til alt. Den viktigste bokstaven av dem alle.

Når alt kommer til alt… så omhandler alle disse bokstavene jeg har nevnt hver for seg hele alfabetet. For alt handler på et eller annet vis om å lese.

Og noen ganger er det ikke alt en skal forstå – uansett hvor mange bokstaver en bruker.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg er ingen gourmetkokk eller konditor. Men av og til må Kroko til pers på kjøkkenet og lage kaker til bursdager og lignende festlige anledninger. Da er ostekake et fast innslag.

Bunn:
1 pk Bixit
100 g smeltet smør

Bland sammen og sett i kjøleskapet mens du lager fyllet.

Fyll
3 dl fløte (piskes)
1 pk sitrongelé med 2 dl kokende vann
1 boks Tine kremost naturell
125 g melis
1 ts vaniljesukker
3 dl rømme

Visp fløten og bland i resten av ingrediensene. Hell over bunnen og settes i kjøleskapet til dagen etter. Pynt gjerne med mandarinbåter, kiwiskiver eller sitronmelisse.

Variant 1: Bruk appelsingelé og Tine kremost med mandarin og ananas. Pynt med mandarinbåter.
Variant 2: Bruk bringebærgelé og naturell kremost. Pynt med bringebær.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Rart hvor mange ord og begreper det finnes for det egentlig. Egendød. Selvdød. Villet egenskade. Selvdrap. Død av fri vilje. Frivillig død. Selvvalgt død. Død for egen hånd. Suicid.

I fagmiljøer er det ordet “suicid” som blir brukt. Et ord som kommer fra latin og er avledet av ordene “sui” som betyr “seg selv” og “caedere” som betyr “hogge ned” eller “drepe.

På engelsk kan begrepet “voluntary death” brukes som et alternativ til “suicide”. I Tyskland brukes ofte ordet “Freitod” i stedet for “Selbstmord” og “Selbsttötung”. Ordet “selvdrap” ble første gang brukt i Norge i 1990 og “selvvalgt død” ble lansert i 2007. Språket er i stadig forandring og utvikling. Kanskje ikke så dumt, når alt kommer til alt.

Så mange alternative ord. Men de er fremmede for meg. Det er og blir selvmord som er det “rette”. Og i denne forbindelse føltes ordet “rette” så feil…. .

Ordet “selvdød” hører for meg til dyreriket. Når dyr dør en naturlig død snakker vi om selvdøde dyr. Selvmord er ingen naturlig død. Det er en aktiv, villet handling som fører til døden for den som utfører det.

“Frivillig død” og “selvvalgt død” får meg til å tenke på ei jeg kjente veldig godt. En liten stund etter at sønnen begikk selvmord, fikk hun følgende kommentar på jobben: “Hva sørger du etter? Han valgte det jo selv!”………… En kommentar som førte til at hun stengte inne sorgen mens hun var på jobb. Uansett hvor vondt det gjorde. Kollegaen skulle bare visst hvor spesiell sorgen etter selvmord er. For den innebærer så enormt mange spørsmål og gjerne skyldfølelse.

Jeg vet det er mange som reagerer på ordet selvmord. Det er så hardt, så brutalt. Mord…. på seg selv. Ja, for det er jo det det er. En utfører et drap. Om det så er “bare” på seg selv. Mord og drap er for meg sidestilt, selv om det ikke er slik for alle. I den juridiske lovgivningen er det ordet “drap” som blir brukt. “Mord” er et ord som blir brukt i tabloider og i kriminalromaner.

Men er de andre ordene reelle alternativer i dagligtalen? Eller vil vi fortsette å si at noen begår selvmord? Selv om noen ofte sier “ta” selvmord. En tar sitt eget liv, en tar livet av noen, men en begår mord. Dermed  begår en også selvmord.

Selv om det finnes så mange ord for selvmord, så er alle ordene så belastet. Tabubelagte. Effektive samtalestoppere. Jeg vet ikke hvor ofte jeg selv har unngått temaet. Av frykt for hvordan de jeg snakker med vil reagere. Så mange ganger jeg bare velger å si at pappa er død og ikke at han begikk selvmord eller hengte seg. Og så mange ganger det har blitt taust når jeg har besvart spørsmålet om hvordan han døde…..

For meg er det så stor del av livet mitt. Om jeg snakker om det eller ikke. Han begikk selvmord uansett hvordan jeg ser det. Frivillig – ja. Han valgte selv frivillig å avslutte livet sitt ved å begå selvmord. Men jeg valgte aldri å bli etterlatt etter selvmord.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

All fornuft tilsa at jeg burde tenkt meg om fire ganger til, den vinterdagen. Men jeg gjorde det ikke. Jeg lukket øynene og plantet begge bena i ei suppe uten like. Det var fort gjort, i grunnen. I alle fall det å ta akkurat det valget. Selv om jeg ikke så resultatene av valget før lenge etterpå. Jeg var akkurat som fugleungen som hoppet fra redet. Uten å vite om jeg kunne fly eller om jeg kom til å stupe mot avgrunnen. Det eneste jeg visste var at jeg snudde ryggen til noe. At det ville bli forandringer. På godt og vondt. Og at jeg ville oppleve mange første-ganger og siste-ganger.

De gjorde vondt, disse første og siste gangene. Og den smerten var jeg ikke forberedt på. Alt sammen var jo resultater av valg. Valg jeg tok. Valg jeg tok over tid. Eller valg jeg ikke tok. Sånn alt ettersom.

Midt oppi valget ble jeg så stille. Så tankefull. Stille og tankefull på en måte som stoppet munn og fingre. Jeg kunne ikke formidle om det. For jeg ante ikke hva jeg mente eller ville.

Det er rart med slike valg. Som når en skal velge vei. Jeg valgte å ta til høyre et sted. Sånn i retning sør. I steden for mot venstre og nord, mener jeg. Jeg valgte ikke en ferdig vei engang. Det lignet ikke en sti heller. Det var buskas og myrer og oppoverbakker og nedoverbakker og blomsterenger og kristornhekker. Men det gikk nå på et vis.

Om valget var riktig den gangen vet jeg fortsatt ikke. Noen ganger føles det sånn. Andre ganger ikke. Og alt for ofte så lurer jeg virkelig på hvorfor jeg tok det valget jeg tok. Visste jeg i det hele tatt hva jeg gjorde? Joda. Nytt og spennende. Tråkke opp nye stier. Nye utfordringer. Men kanskje ikke nye stier er rette valget for meg? Nå er de ikke så nye lenger heller.

Noe av det mest rare med hele valget er at det hele tida fører med seg andre valg. Valget om å velge seg tilbake. Valget om å bli. Valget om å finne nye stier. Valget om å åpne dører. Eller hvilke dører en skal velge å åpne. Eller lukke.

Jeg klarer ikke å se hvorfor jeg velger som jeg gjør. Eller hvorfor dører blir stående på gløtt. Både her og der. Kanskje jeg vil tilbake. Men….. tilbake til hva?

Nei, kanskje det beste er nok å lukke dører. Stå ved de valg en tar og gå framover. Gå løs på nye dager og nye oppgaver med nytt pågangsmot. Men hvorfor skal nettopp det være så vanskelig?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg ser meg rundt. Ser på alt som han har gjort. Som han har laget og ordnet.

Ser på muren. Du vet… den skiferkanten rundt hagen. Den som tok fire år å lage. Og som vi nå skulle ha ordnet før det er for sent å fikse den.

Ser på peisen vår. Den jeg har så mange ganger vurdert å male hvit. Men jeg tør ikke helt. For det er jo han som har murt den opp. Jeg kommer nok ikke til å male den. Ikke så lenge den skal få stå der. Muligens vi river den i stedet. Og får opp en liten, moderne vedovn en gang. Som ikke tar tre kvadratmeter av stua. Men jeg tør ikke helt.

Ser på panelet i loftstua. Den stua som vi nå bruker til soverom. Og som han og jeg panelte en gang i tida. Det panelet som vi kommer til å male om ikke så lenge. Få bort den mørknede furuen og få det litt lysere på soverommet vårt.

Ser på rosene i hagen. Og alle de andre plantene. Og husker når han plantet dem. Og tenker at nå har jeg snart flyttet på dem alle sammen. Dit jeg vil ha dem.

Ser på granhekken. Den som han plantet i forlengelsen av naboens hekk. Den hekken som jeg ikke får til å klippe ordentlig. Det er så skummelt i stige. Jeg har så lyst til å fjerne hele hekken, men aner ikke hva jeg skal ha der i stedet.

Ser på all steinen som er lødd sammen til et underlag for plen på en liten solplass vi har på hytta. Tenker det må ha vært mye arbeid. Men som vi nå kanskje må fjerne for å lage nytt inngangsparti.

Med ett blir jeg klar over at alt han har gjort smått om senn blir omgjort og gjort til vårt. Og jeg tenker…….på om hvis vi fortsetter å omgjøre alt han har gjort…. Vil han da bli helt borte, pappaen min?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

….siden september en gang. Altså 12 gensere i varierende farger og størrelser.

Akkurat disse tre genserne er jeg ikke helt ferdig med. De mangler tre knapper i halsen. Dessuten har jeg gjort en feil på halskanten til den minste genseren så den må rekkes opp igjen.

Genserne er strikket i Smart fra Sandnes på pinne nr 3,5 og 4. De er i størrelse 2 år, 10 år og 12 år. Oppskrifta går visst egentlig bare opp til 10 år, derfor har jeg måttet regne meg fram til maskeantall, økninger og fellinger på den største. Jeg har planer om å strikke to til av disse.

Dette er side gensere og blir knallfine med tights under. Kanskje det er noen som vet hvor jeg får tak i tights i lynglignende lillafargen som er i mønsteret her?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

…til stumpen.

Under et innfall på hytta for noen uker siden tok jeg en tur til Europris og hamstret Artic ullgarn fra Trysil garn og pinne nr 6. Det går fire nøster til hvert sitteunderlag når jeg bruker 80 masker. Dessverre hadde de ikke 16 nøster i samme partinummeret. Fire og fire partinummer ble behørig pakket i poser da jeg kom tilbake til hytta. Akkurat som om det hjalp. TurboTanja pakket dem opp og sorterte dem på nytt igjen for meg da jeg var halvveis i sitteunderlag nr 2. Heldigvis klarte jeg å sortere nøstene ut fra hvor hardt garnet var pakket i nøstene. Jeg ser nemlig nå at det er en del fargeforskjell mellom partinumrene. Sitteunderlag nr 3 fra venstre er mye lysere enn de andre, men det gjør egentlig ikke noe.

I fjor strikket jeg fire underlag i grått og sort med samme garn. De ble litt jevnere, men det har kanskje med at jeg tok meg litt bedre tid til å flate dem ut og at jeg la dem flate under tørkinga etter tovinga i vaskemaskinen. Disse fire blå er i alle fall til å ha under stumpen når vi sitter ute om kveldene på hytta, når vi er på fjorden med båten eller er i skog og mark i området rundt hytta. På hytta er det litt maritimt preg. Derfor er de blå.

Jeg har også strikket noen underlag i Fritidsgarn fra Sandnes tidligere. Synes at Artic tover bedre og jevnere. I tillegg er det stor prisforskjell. En kan strikke et par Artic-underlag for prisen av ett Fritids-underlag.

Nå er ungene i gang med hvert sitt sitteunderlag her. Tweeny strikker i turkis og Informasjonssentralen i lilla.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ja, jeg teller. Jeg teller gensere. Nå har jeg strikket ni gensere i samme mønsteret siden en gang i september. Alle genserne er strikket i Smart fra Sandnes og oppskrifta er hentet fra heftet “Smart til Barn” (0908 Barn).Pinne nr 3 og 3.5. I tillegg har jeg strikket noen andre gensere i samme garnet. Det kommer sikkert snart et eget innlegg om det også. I alle fall så blir det ganske mye restegarn etter så mange gensere. Disse to genserne er derfor strikket i restegarn. I tillegg gav jeg en bærepose med restegarn til farmors venninne. Det har blitt til fire par sokker som sikkert kommer i et eget innlegg siden. Krokoline strikker ikke sokker selv, skjønner du

I alle fall – denne genseren er i størrelse fire år:

Og denne genseren er i størrelse ett år:

Til slutt en liten fotomontasje. Ja, jeg elsker Picasa

For ordens skyld er de første fem genserne her og de neste to her. Det er bare de med mørkegrønn bakgrunn som er fargevalget fra oppskrifta. Alle de andre fargesammensetningene har jeg satt sammen selv.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

“Hei, jeg heter Krokoline og er etterlatt etter selvmord. Jeg har vært etterlatt i snart ti år. Det var i november 2000 jeg ble etterlatt. Jeg kommer til å være etterlatt i all min levetid, men har lært meg å leve med det.”

Eller har jeg det? For det skal så lite til før jeg tenker på pappa. Ikke nødvendigvis på selve selvmordet, men på hvem han var.

Min far var alkoholiker. Så langt tilbake jeg kan huske var alkoholen hans største kjærlighet. Hans største kjærlighet ødela mye for oss. Men samtidig som alkoholen var en så stor del av livet hans var han også en fantastisk pappa. I edru tilstand.

Mamma forteller at hun tidlig begynte å legge merke til hvordan spritflaskene i skapet varierte i innhold. De stod gjerne på samme sted, men viste store tendenser til flo og fjære. Han drakk i smug, men ikke slik at noen kunne påstå at han var påvirket. Selv ikke hun. Og jeg var bare babyen.

Jeg kan ikke sette fingeren på når jeg oppdaget at han drakk første gang. Men jeg forstod etter hvert at kranglene mellom mamma og pappa eskalerte i samme takt som alkoholinntaket økte. Sinnet hans kunne nå uante dimensjoner. Det var ikke lett å være mamma. Hun måtte tåle mye. Av både fysiske og psykiske slag….. Selv slapp jeg stort sett unna. Men ikke alltid. Jeg lærte meg til å vite når pappa eksploderte. Og hvor lang tid jeg behøvde for å komme meg inn på badet og låse døra bak meg.

Jeg hadde ei venninne som også hadde en pappa som var alkoholiker. De bodde to hus unna oss. Hun hadde få grenser hjemme, men foretrakk å holde seg hos oss. Hun var her liksom alltid. Helt til pappa sendte henne hjem for kvelden. For her i huset var det grenser. Strenge grenser. Grenser som var bekvemme for pappa. Jeg hadde innetid klokka seks og leggetid klokka åtte. Klokkeslettene styrte pappas drikking. Når jeg var i seng kunne flaskene komme fram. Jeg var 14 år og snart konfirmant……og hadde strengere grenser enn småungene i gata.

Så lå jeg der i senga. Hørte på ulydene fra stua. Helt til de gangene jeg ikke klarte å høre på det lenger. Som den gangen da alt innholdet fra aviskorga lå spredt utover stua og mamma satt og gråt helt hysterisk i sofaen. Han forsøkte å overbevise meg om at det var mamma det var noe galt med. Men jeg så flaska som stod bak bordbeinet. Og kjente lukta. Eller som den gangen da jeg sparket hælen mot kjellerdøra for å overdøve krangelen deres.

En gang gikk jeg og G, ei annen venninne, gjennom hele huset for å lete etter flasker. Vi fant dem på de rareste plassene. Under madrassa i senga. I klesskapet. I veggseksjonen. Bak sofaen. I skrivebordet. I vedstabelen. Inni dekk uten felger. Der går det forresten tre flasker. Bak ripsbærbusken i hagen. På den tida var han også kastet ut fra soverommet og holdt til i loftstua. Han hadde laget lange dominoaktige rekker med 1-liters ølflasker i grønt glass. Vi fant rundt 260 flasker som hadde inneholdt alkohol. Ølflasker i forskjellige varianter og billige spritflasker som bare hadde en enkel etikett med 40% på. Eller kanskje det var et annet tall som stod der. Jeg var for ung til å forstå hva tallet egentlig betød. Men samtidig forstod jeg det så altfor godt.

Pappaen til venninna mi ble kastet ut hjemmefra omtrent på samme tid som jeg kastet ut pappa. Hennes pappa lever fortsatt. Men han har drakk seg fra det meste her i livet og hadde vel i perioder strengt tatt omtrent bare selve livet igjen.

Til å begynne med var jeg hos pappa annenhver helg. Så på at han drakk. Ble ukoselig. Så jeg sluttet med det. Til slutt fikk jeg ikke engang komme inn i kjellerleiligheten hans. Ene gangen kom jeg gående. Jeg så at pappa parkerte bilen og låste seg inn. Da jeg banket på døra var det ingen som åpnet. Døra var låst. Jeg banket på vinduene. Gav meg ikke. Da han omsider åpnet døra slo lukta av gammel fyll i mot meg. Han slapp meg ikke inn. Jeg ble stående som en fremmed i trappa og se ned på ham.

Da jeg gikk på videregående bodde jeg på internat. Koselig og sosial affære… og med felles telefon på gangen. Dette var tross alt mens mobiltelefonene veide minst to kilo og helst stod fastmontert i biler. Pappa ringte meg ofte. Nesten hver kveld. Egentlig var vi to nært knyttet og jeg var ei ordentlig pappajente. Men de telefonsamtalene var langt fra koselige. Vi begynte alltid greit. Men i løpet av samtalen hørte jeg hvordan han drakk mer og mer. Og vridde mer og mer på det jeg sa. Hvert uskyldige utsagn ble vridd til det mest ugjenkjennelige. Så jeg begynte å gråte. Og krøp inn i skapet under trappa på internatet. Med telefonen i hånda og en kranglende pappa i den andre enden. Etter samtalene vurderte jeg flere ganger å ringe til politiet. Han kom aldri i livet til å være edru på vei til jobb neste dag. Men jeg var feig.

Alkoholen ødela mye. Ferieturen til USA. Jula i 88. Brudebuketten min.  

Ja…. Brudebuketten min. Pappa og hans framtidige kone var på overnattingsbesøk hos meg og mannen min. Buketten min stod fin og tørket i ei hylle. Den var ti måneder gammel, laget av forloveren min og også etterbehandlet av henne. Tørket etter alle kunstens regler slik bare en ordentlig blomsterdekoratør kan. Jeg gjorde en tabbe den kvelden. Jeg tilbød pappa en drink av en St.Hallvard-likør som jeg visste at vi aldri kom til å drikke opp siden vi ikke likte den. Det gjorde derimot pappa. Han klarte seg ikke med bare en drink. Det gikk ikke an å stoppe før flaska var tom. Så da han sjanglet for å finne senga støttet han seg mot buketten min. En tørr og sprø bukett som ikke tålte røff behandling. Den ble ganske redusert etterpå.

Dagen etter husker jeg vi gikk tur. Og jeg forsøkte å advare kjæresten hans fra å gifte seg med ham. Hun har selv sagt at hun ikke forstod hvor ille alkoholforbruket hans var, selv om både jeg og onkelen min forsøkte å advare henne.

Han havnet opp i en konflikt på jobben. Endte opp med lang sykemelding. Fikk bedre tid til å drikke. Hun ringte meg. Vi ble enige om at jeg skulle konfrontere ham nok en gang med alkoholforbruket. Og det gjorde jeg. Avtalen var at hun ikke skulle låse døra etter seg en dag hun gikk på jobb. Så jeg møtte opp der klokka 11. Utrustet med kaffe og skoleboller. Vekket ham. Men han behøvde lang tid før han klarte å stå på bena og komme seg ned i stua. Han var langt fra edru. Tror det var da han innså det. At jeg visste hvordan det stod til. Så samtalen gikk på et vis. Selv om han var i forsvar hele tida.

Vi inngikk en avtale den formiddagen, pappa og jeg. Jeg skulle fortelle til farfar hvilken tilstand han var i. Han skulle selv snakke med farfar. Be farfar få broren sin til å ta ham med på et AA-møte. Vi holdt avtalene våre. Og pappa gikk på sitt første AA-møte. Siden fortsatte han å gå på møtene. Han holdt seg edru.

Alkoholen hadde imidlertid holdt en ting sånn noen lunde i sjakk. Selv om vi hadde innbilt oss at det var alkoholen som forårsaket det. Sinnet hans. Nå hadde han ingen ting å roe seg på. Så sinnet flommet over til de grader. Flere ganger måtte kona hans ringe meg og få meg til å komme for å roe ham ned. Den ene gangen husker jeg så godt. For jeg ble så provosert selv. Og skrek til ham hvordan jeg hadde hatt det i oppveksten. Hvordan alkoholen hans hadde styrt livet mitt. Om hvordan jeg hadde ligget i senga om kveldene og hørt på lydene fra stua. Alkohol-ulydene….. Om hvordan G og jeg hadde lett gjennom huset. Om telefonsamtalene på internatet. Om hvordan jeg hadde vurdert så mange ganger å be politiet om å sette opp en promillekontroll når han var på vei til jobb. Om hvordan det føltes å være barn av en alkoholiker. Da reiste pappa seg. Gikk opp en etasje i sinne. Kom ned igjen. Slengte en splitter ny, lilla trehjulssykkel i gulvet. Bursdagsgaven til eldstejenta mi som ble to år om få uker. Fikk beskjed om å ta sykkelen med meg og gå.

Av en eller annen grunn hadde pappa aldri innsett hvordan alkoholforbruket hans hadde hatt innvirkning på meg. Han taklet derfor ikke å få det servert på den måten. Selv om jeg hadde sagt det så mange ganger før hadde det ikke gått inn hos ham. Han hadde ikke forstått det. Men nå forstod han. Og taklet det ikke.

Vi fikk ordnet opp etterpå. Han kom i 2-årsdagen. Og han fortalte meg at jeg burde ha bedt politiet om en promillekontroll. Så hadde han kanskje blitt tørrlagt langt tidligere.

Neste gang jeg ble tilkalt til en krangel nådde jeg ikke fram i tide. Da hadde han vært tørrlagt i ett år og to måneder. Så jeg heter Krokoline og er etterlatt etter selvmord. Jeg har vært etterlatt i snart ti år. Jeg kommer til å være etterlatt i all min levetid, men jeg forsøker fremdeles å lære meg å leve med det.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det begynner å gå opp for meg at også denne sommeren snart er over. Vi skriver allerede august. August kom litt brått på i år. Kan ikke si det på noen annen måte. Jeg har surfet på juli-bølgen temmelig lenge, og i går fikk jeg litt landkjenning da farmor kommenterte at “de kommer vel en tur i august, kan jeg tenke meg”. August, tenkte jeg. August? Det var da lenge til? Så begynte jeg å tenke etter litt. Og kom fram til at det var mindre enn et døgn til august. Hvor i huleste tok juli veien?

Jeg venter liksom fortsatt på ferien, jeg.

Hva har jeg gjort så langt i sommer egentlig? Jeg har gjort alle de obligatoriske sommertingene. Solt meg, spist is og badet. Kanskje ikke akkurat badet, men å vasse helt til anklene teller kanskje likevel? Det er tross alt bare 16-17 grader i sjøen. Vi har fisket og satt teiner. Fangsten har ikke vært av den store, men vi har i alle fall fått et par fiskemiddager og to krabber ble akkurat nok til en familie på fire. Den ene krabben fikk vi forresten ikke i teina. Den klorte seg fast på en snik vi hadde satt og sørget for at det ikke ble fisk på oss den dagen.

Disse tingene er det jeg gjør hver sommer. Men da har vi bodd på sjøen. Bokstavelig talt. Hatt båt vi kunne sove i og gjerne vært på sjøen i fire uker i strekk. Vi solgte båten i vår og var på jakt etter en nyere og gjerne større båt da vi plutselig arvet familiehytta. Informasjonssentralen var veldig skuffet da det ble klart for henne at vi ble landkrabber i år. Det ble litt vanskelig å svelge at vi ikke skulle kjøpe båt med flybridge og soveplasser. At vi kjøpte en skjærgårdsjeep ble et plaster på såret. Nå har vi i alle fall flybridgen selv om vi mangler resten av båten

Da vi hadde den store båten hadde vi en favorittholme som vi var på flere ganger hver sommer. En idyllisk liten vik med en god badestrand, god trebrygge og flytebrygger, grillhus og ingen fastboende. Hytta vår ligger bare en fem minutters tur med skjærgårdsjeepen fra denne vika, så vi har vært der mye mer i år enn hva vi pleier å være.

I sommer har jeg også fått mulighet til å pleie vennskap. Det siste året har vært travelt og lite har vært lagt til rette for akkurat den biten. Jeg har vært på besøk både hjemme hos folk og på hyttene deres, hatt besøk hjemme og fått besøk på hytta. Det er mange flere jeg burde hatt en tur til, men kanskje jeg får sjansen til det også. Hvem vet.

På hytta har det vært mye som må gjøres. De siste årene har det bare vært mormor og onkelen min som har brukt den. For at vi skulle kunne bruke hytta, har det innebært mye vasking, rydding og omstrukturering. I tillegg til en del nødvendige innkjøp. I grunnen var det det de første to ukene av ferien gikk til. Så begynte vi å se oss rundt for å se hvilke muligheter vi hadde på den minilille tomta vår. Vi trenger mer boltreplass både utvendig og innvendig, og første “byggetrinn” har blitt å ordne plenen. Plenen består av ca 1,5 cm jordlag. På de områdene som det i alle fall er noe som minner om plen, da. Resten er stein. Langs den ene sida av plenen går grensa mot naboeiendommen. Der var det også ca en meter som ikke var utnyttet hele veien bortover. Vi har båret på stein og er nå nesten ferdig med å utvide området som plenen skal være på. Problemet nå er vel bare å skaffe jord og å bære jorda hele den bratte stien opp til hytta……. Den var tungt nok med det ene sandlasset som vi fikk for å støpe litt i kanten av plenen. Men…. litt trim har jeg vel bare godt av

Vi har vært mye på hytta. Vi har det. Men vi har også vært hjemme litt. Stort sett bare på snarturer for å hente post, klippe plen og handle for farmor. De gangene vi har vært hjemme litt lenger enn det, har vi malt. Vi maler nemlig huset oppe i alt dette. Tre av sidene på huset og en side av garasjen har nå fått lysere farge. Noen steder har vi malt ett strøk, andre steder to strøk og noen steder også tre strøk. Sånn er det når de grønne listene skal bli hvite. I tillegg har jeg beiset en terrasse hos farmor to strøk.

For underholdningens skyld har vi også hatt en tur til Kongeparken og til dyreparken på Karmøy. Mangler bare Akvariet i Bergen nå.

Innimellom fikk jeg selvfølgelig tid til å strikke litt. Men bare to gensere og fire sitteunderlag

Så ja, jeg fikk visst litt ut av juli likevel. Og august ser ut til å bli akkurat lik.

Nå har Mannen reist en tur til Langtvekkistan. En stille og rolig arbeidsplass med 12-timers dag og ingen malerkoster eller murerbøtter eller steiner som må bæres. Og hva gjør jeg? Jeg kunne selvfølgelig slappet av og tatt det med ro…. Men neida. I dag tømmer vi rommet til Tweeny for å male det.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Mannen hadde sneket seg til en velfortjent lur på sofaen da jeg begynte å pakke i bilen. Tror han egentlig benyttet sjansen til å snike seg unna selve pakkinga, for det er ganske mye som skal med når vi drar ei uke på hytta. Vi er tross alt en familie på fire med hund og to kaniner.

Denne gang var det foruten en bag til meg, en bag til han, en bag til Tweeny og en bag til Informasjonssentralen et lass med helt nødvendige kasser til oppbevaring på hytta,Og så var det en pose med fór til hunden og til kaninene. En bag med sengtøy, håndklær og kjøkkenhåndklær. Ja, jeg ønsker meg virkelig vaskemaskin på den hytta, men det får bli et annet år. En kjølebag, fotobag, håndarbeidsbag og helt sikkert litt mer av slike nødvendige ting, men som jeg ikke kommer på i farten.

Da jeg har fått på plass litt av alt utstyret, så er det rett og slett fullt i bagasjerommet. Jeg ser mistenksomt på takgrinda og vurderer å surre en av ungene fast der, men kommer heldigvis raskt fram til at det er uaktuelt. Selv om det ville vært svært så rolig i baksetet under turen.

Jeg velger å vekke mannen i stedet. Stille forsøker jeg å nå inn til drømmeland med en beskjed om at vi kanskje må slå sammen hundeburet. Eller kjøre to biler. Motstridig vender han tilbake til våken tilstand og kommer ut og hjelper meg. Vi tar alt ut av bilen og stuer på nytt igjen etter at buret er slått sammen. Denne gang stuer vi også inn ungene. De får hver sin kasse med hver sin kanin på fanget og jeg får håndarbeidsbag, fotobag og kaffekanne ved beina og en vilter hund på fanget. Som i alle fall ikke skal sitte slik matmor vil.

Da vi rygger ut av innkjørselen kommer det oppgitt fra mannen: Vi skal vel ikke ha alt dette med oss hjem igjen?

Neeeeida. Myyye av dette som skal stå igjen på hytta, svarer jeg. Og forsøker så godt jeg kan å overbevise meg selv om at svaret mitt er sant.

Da vi dro hjem var det jammen meg plass til hundeburet også

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg står på badet og gjør meg klar til sommerfesten. Informasjonssentralen har besøk av ei venninne og denne venninna sitter på lokket av skittentøykurven og følger med på forberedelsene mine. Midt under et mascarastrøk kommer det:

Er du alltid så fin?, spør hun og jeg kjenner at komplimentet gjør litt godt.

Nei, svarer jeg. Men i dag hadde jeg lyst til å være litt ekstra fin på sommerfesten.

Å., kommer det litt kort. Mammaen min er alltid så fin, hun.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I en periode føltes det som om en epoke i livet var over. Fullstendig over. Som et lukket kapittel uten mulighet til å fortsette. Men det kan skje. En vet jo aldri. Vi har nemlig solgt båten vår. Den gamle, koselige båten vår som vi har dratt på utallige turer i. Fire somre har vi hatt i den. Fire somre med fantastiske minner.

Planen var å kjøpe ny båt. Det var vi for så vidt i gang med også. Og så har vi kjøpt båt også.. men…. det ble visst noe helt annet.

Ok, jeg skal forklare litt. Akkurat da vi solgte båten, fikk vi tilbud om å overta min bestemors hytte. Mitt barndoms ferieparadis….som kanskje nå trenger en skikkelig renovering for å bli helt funksjonell for en familie på fire.

Vi er båtfolk. Å gå over fra båtliv til hytteliv blir en utfordring. Det blir litt mer stillestående liv på en hytte enn i en båt. Noe som kanskje er akkurat hva jeg trenger nå…. mens det for andre i familien vil bli en utfordring. Jeg ser fram til rolige, avslappede dager der jeg ikke trenger å tenke på vindretning og neste stoppested.

Samtidig vet jeg at vi kommer til å savne sosiale kvelder på bryggekanter rundt om. Nomadelivet. For å tilfredsstille familiens iboende rastløshet, har vi også bestilt oss en mindre båt. En båt som til Informasjonssentralens store fortvilelse ikke har soveplasser, toalett eller flybridge. Vi har riktignok ikke fått båten enda, men den kommer på plass i løpet av hyttesesongen.

Vi har hatt noen dager på hytta nå. Ryddet. Vasket. Omstrukturert på ting. Tenkt. Drømt. Sett for oss hvordan hytta en gang kan se ut. Og mens vi har drømt har vi sett ned på sundet der turbåtene kommer sigende jevnt og trutt og vært fornøyd med tingenes tilstand. Til nå har vi bare sett fordelene med hyttelivet. Så får vi se om vi må til med turbåt igjen et annet år.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har vært full av tanker i hele dag.

Nyheten om et dødsfall nådde meg omsider. Halvannen måned for sent. Langt fra et nært bekjentskap, men et bekjentskap som et resultat av arven etter pappa. Likevel traff det meg som en knyttneve rett i hjerterota.

Husker så godt en hyggelig sørlandskveld. Med god mat og koselig prat. Mange som i utgangspunktet var ukjente. Men vi hadde alle et felles utgangspunkt. Vi var alle etterlatte. Etterlatte etter selvmord.

Akkurat den kvelden satt vi sammen og pratet litt, han og jeg. Det er et så godt og varmt minne. Med et så kaldt utgangspunkt.

Ja, jeg vet vi er i risikogruppen. Vi som er etterlatte. Ja, jeg vet det. Så inderlig godt. Men likevel er det ikke alle fakta en har lyst til å godkjenne. I kveld forsøker jeg å ta det inn. At også han valgte den veien ut.

Livet er så skjørt. Og livsveien er så svingete og bratt til tider.

Balansere. Stå på. Holde ut.

Han klarte det ikke.

Hvem blir den neste….?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Etter en liten surferunde fra blogg til blogg så innser jeg med lettet hjerte at jeg trenger ingen blogg for å dokumentere livet mitt. Men jammen er det greit å ha en blogg for å kunne dokumentere at jeg lever.

Men fra spøk til alvor… Jeg har flere ganger hatt oppgjør med meg selv om hva jeg legger ut på bloggen. Noen ganger legger jeg for mye ut og andre ganger er det bare svada som kommer. Men jeg forsøker å holde på anonymiteten min også oppi det hele.

Jeg satt for noen uker siden og diskuterte ulike blogger med ei venninne. Vi mente at noen dokumenterer livet sitt mer eller mindre gjennom bloggen. Alt blir blogget om. Med fotobevis. Den nye hårsveisen. De nye putene i sofaen. Guttungens fotball-lykke. Mors arbeid i hagen. At en har vært på foreldremøte og en tur til postkassen. Det kan av og til bli så mye dokumentar at en lurer på om de virkelig har et liv utenom.

Jeg har vært der selv. I en periode for flere år siden var jeg så langt nede at det lille jeg gjorde havnet i bloggen. For på den måten fikk jeg selv se at jeg faktisk klarte å gjøre noe. Men jeg er ikke der lenger. Jeg trenger ikke bloggen for å leve. Jeg har et liv utenom bloggen. Og det er så godt.

I noen blogger er det mange bilder av bloggeren og familiemedlemmer. Er alle klar over at bildene blir lagt ut på nett? For blogg blir noe annet enn facebook. På facebook får du i alle fall et hint om at noen legger ut bilder av deg. På blogger finnes det ikke et slikt system. Det er tilfeldigheter som gjør at en finner det ut. Heldigvis har de fleste vett til å ikke legge ut bilder uten at personene på bildene vet om det. Men det finnes unntak….

Men hva blogger en om da? Jo, det som faller en inn. Men en trenger ikke å legge alt ut på blogg.

Jeg kunne blogget om så mye de siste ukene. Om ny bil, ny båt, båtsalg, gravinga i hagen, syke unger, farfars 85-årsdag, maling av hus og terrassebygging. Men jeg har ikke gjort det. Jeg har bare nevnt det nå. Og det er kanskje nok? For jeg lever. Jeg blogger. Og det er to forskjellige ting.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg prøver å pusse opp bloggen, men får det ikke helt til….Endrer på bakgrunnsfarger og litt av hvert, men lite skjer.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er rart hvordan alt går i bølgedaler. Det kommer og blir borte. Akkurat som dette med pappa og selvmordet hans.

I vår hadde jeg en periode der jeg tenkte mye på ham. Skrev mye om ham på bloggen og snakket mye om ham til venner og kjente. Det var akkurat som om han var en del av meg og hverdagen min. Men nå har jeg litt avstand igjen. Og det er godt i grunnen.

En kan ikke hele tida tenke på sorgen og savnet og alle de andre rare tankene som kom etter selvmordet hans. Eller minnene fra oppveksten. Men av og til er det godt å tenke på det. Dermed er det godt at det går i bølgedaler. Jeg tror ikke jeg hadde taklet at det var slik hele tida.

I de periodene der jeg tenker mye på ham, så blir det gjerne til at det  blir mange innlegg på bloggen. Da blir jeg litt redd for å mette bloggen med det. Så jeg begrenser meg. Lar være å skrive innleggene. Selvfølgelig kunne jeg skrevet innleggene og lagt dem på kladd til senere, men det er noe med det at når det er ferdigskrevet må det også publiseres. Det bare må. Sånn er det bare. Likevel ligger det mye halvskrevet i arkivet.

Noen ganger er det vanskelig å la være å merke innlegg med “Arven etter pappa” slik jeg gjør med alle innlegg som omhandler han eller selvmord. For…. er ikke hele livet mitt preget av pappa? Hadde ikke han vært til, så hadde ikke jeg vært til. Og hadde ikke han vært slik han var, så hadde kanskje ikke jeg vært slik jeg er…. For man blir jo preget av opphavet. Det er en arv, det også. Så hva er hva?

Blant de uferdige innleggene som ligger på kladd, ligger det nå en del titler eller enkeltlinjer. De tingene jeg har lyst til å skrive om. Men som jeg kanskje ikke er klar til å skrive et innlegg om der og da. Som lettelsen jeg følte. Om engasjementet i LEVE – Landsforeningen for etterlatte ved selvmord. PTSD. Om hvordan jeg i perioder ikke henger sammen, og som jeg tror er på grunn av oppvekst og selvmordstraumet. Om kjærligheten til sjøen. Om barndomsminner på godt og vondt.

Da pappa døde, arvet jeg et skrivbord, en gammel bil og en liten pengesum. Men samtidig så arvet jeg så mye, mye mer. Skrivebordet er demontert og ligger på garasjeloftet. Bilen ble solgt og jeg aner ikke om den er på veien lenger. Pengene fikk også bein å gå på. Men den andre arva. Den som jeg sitter igjen med inni meg. Den blir til tider så alt for stor. Mon tro om det går an å si fra seg litt arv….?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Så fikk man lekt seg litt….
Jeg synes det er så fascinerende med regndråper. Spesielt når sola får leke seg i dem.
Kanskje jeg en dag får dreisen på kameraet mitt også. Og Picasa.
Hvem vet?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

At jeg har i mange år drevet aktivt i forhold til hybelkaninfarmen min er vel ingen hemmelighet. Det er jeg vel heller ikke helt alene om. Men jeg har et forhold til andre kaniner også. Sånne ordentlige kaniner.

Jeg er av den typen som har vokst opp med kaniner i hagen, akvarium og fuglebur på rommet, katt og hund. Ikke alt på en gang, men aldri bare en ting. Fuglene støvsugde jeg, katten forsvant, hunden som ble kjøpt for konfirmasjonspengene mine fikk hofteleddsdysplasi og klarte ikke å gå, mens akvariet summet og gikk på rommet mitt i årevis.

Da jeg gikk i 2.klasse (tror jeg) ville ei jente i klassen min kvitte seg med kaninene sine. Hun hadde trippel kaninrekkehusbur og tre kaniner. Jeg overtok bur og kaniner og plasserte det med pittelitt hjelp av pappa utenfor huset vårt. Det fikk ikke lov å stå i hagen, så det måtte stå mellom huset vårt og låven til oldefar.

Det er i grunnen utrolig hvordan kaniner tiltrekker seg unger. For ikke å snakke om hvordan kaninunger tiltrekker seg unger. Hver gang jeg ymtet frampå på skolen om at en av kaninene mine hadde fått unger, så krydde det av unger i gården hos oss om ettermiddagen. Noe som stort sett resulterte i at kaninmor fikk panikk og spiste opp en unge og to. Heldigvis lærte jeg etterhvert.

En av nabojentene mine hadde også kaniner. En dag hadde hun bestemt seg for at de skulle forsøke kaninsteik. Hun hadde avtale med moren om at hvis hun tok livet av kanina og flådde den, så skulle moren tilberede den. Når en tar livet av ei kanin pleier det egentlig å holde med et bestemt kakk i hodet på den. B våget ikke det og fant i steden et kattehalsbånd og en taustump. En lysmast utenfor huset hadde en streng ned mot bakken, så det var et passende sted å henge den.

Problemet startet vel helst da hun skulle ha den ned igjen. Hun våget nemlig ikke. Da var det greit å ha Krokoline i nærheten. For Krokoline våget. Jeg tok tak i kanina som var akkurat som gelé mellom hendene på meg og løsnet tauet og kattebåndet. Lite ante jeg forresten den gang at jeg senere skulle løsne enda et tau etter henging…

Så var det B sin tur til å flå kanina.

Det klarte hun ikke.

Den grå kanina ble liggende. Ute. Etter ei stund var det bare skinn og bein igjen. Resten hadde nabolagets åtseletere tatt seg av. Vinteren kom. Kanina og kaninskinnet frøs. Ble stivt. Hunder og streifdyr flyttet på kanina. Gjerne nattestid. Så i evigheter dukket kanina opp på de rareste steder. Ingen gjorde noe med det. Ingen gravde den ned. For den var jo B sin.

Nabogutten hadde også kaniner. Han hadde kaniner i stor skala. Så stor skala at de flyttet inn i den nedlagte låven til oldefar. I fjøset ble det innredet tre-etasjers kaninboligblokk. Siden den kaninboligblokken bare var noen meter fra min mitt trippel kaninrekkehus, var det naturlig vi hjalp hverandre med foring og stell. Det var også greit å ha en fire år eldre nabogutt til å avlive kaniner når det var nødvendig. For det var nødvendig noen ganger. Jeg husker jeg hadde ei grå kanin som het Blanka. Selvfølgelig oppkalt etter oldefars fjording. Da øyet rett og slett råtnet og begynte å komme ut av kanina, var det nabogutten som ble tilkalt for å sende Blanka til de evige gulrotsenger.

Når halve nabolaget har kaniner, blir det gjerne til at det finnes mange kaninsorter i omgangskretsen. Det var deilenaar, hollender, tan, hvit land, løvehode, wedder, angora og en hel drøss med blandingskaniner.

Tida gikk og kaninene ble overlatt til en tremenning. Buret ble hogget opp i påsken et år og min kanintid var over.

Trodde jeg.

For man vokser jo opp og bytter ut kaninunger i egne unger. Og egne unger vil gjerne ha kaniner. Det ble dermed klart for første forsøk med kaniner. Mannen snekret kaninbur. Kaninene var små, det var Hermelin-kaniner. Men det hjalp ikke at kaninene var små. Ungene var også små. Så små at det var mor og far som måtte stå for stell. Selv om vi begge var vokst opp med kaniner, var det ikke rette tida for oss denne gang. Kaninhold ble lagt på is for ei stund. Selv om det ikke var populært for Tweeny.

Hun ville nemlig ha nye kaniner. Helst med en gang. Men siden vi hadde fått båt og var på sjøen fire uker i strekk på sommeren, var det i grunnen ikke helt tida for det.

Så fløy vi. Og Tweeny og fly er ikke helt venner. Premien var kanin. Kaninbur ble kjøpt inn og montert. Verre var det å få tak i kanin. Vi fikk tak i en hannkanin hos nabojenta. Som har buret sitt omtrent midt mellom der jeg hadde mitt trippel kaninrekkehus og nabogutten hadde sin kaninboligblokk. Hun er også hans niese og min tremenning, så vi holder oss innenfor samme kaninslekta her

Også Informasjonssentralen er blitt lovet kanin. Vi kunne ikke gjøre forskjell på at den ene jenta skulle få kanin for å fly mens den andre ikke skulle få. Siden vi ikke klarer å spore opp noe annet enn hannkaniner nå, så blir hun dessverre nødt til å vente litt på sin kanin. Men det blir nok snart enda en kanin som flytter inn i Krokolines hage. Og noe sier meg at vår kaninhistorie ikke er helt over.

Forresten. Hils på Flekken, det nyeste medlemmet i Krokofamilien:

Flekken har allerede hatt et ublidt møte med Rabalderet. Vi kan jo ikke kvitte oss med hund og katt når det flytter inn kaniner her. Så nå har vi hund, katt og kanin igjen. Og hybelkaniner. De siste forsøker jeg å bli kvitt, men har ikke lykkes helt enda…..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Reunion.

Jeg sitter her og smaker litt på ordet.”Union” betyr sammenslutning. “Re” betyr om igjen. En om-igjen-sammenslutning. Jaja. Samme hva det betyr. Vi samles i alle fall om igjen. Og kvelden det skulle skje var i går.

Det er rart å møtes etter mange år. En merker at en selv begynner å dra på årene. Ikke fordi en selv begynner å føle seg gammel, men fordi en ser at andre begynner å bli litt eldre. Vi er ikke helt så unge som da vi gikk ut av ungdomsskolen i ‘90… selv om vi gjerne ønsker å tro det.

20 år. Jeg får det ikke til å stemme. Det er jo bare noen år siden. Men det syntes jeg på reunionen for ti år siden også.

Reunionen vi hadde i går kveld var ikke bare for vår klasse, men også for parallellklassen på ungdomsskolen. Langt fra alle kom, men vi var i alle fall en god gjeng. Det er rart å møtes på denne måten her. Flere av dem som gikk i parallellklassen hadde jeg ikke en gang en idé om hadde eksistert.

Jeg gruet meg litt på forhånd. Jentene fra klassen min har mye med hverandre å gjøre fortsatt. Utenom meg. Og hva guttene gjør på ante jeg egentlig ikke. Selvfølgelig har jeg sett noen av dem av og til. Truffet dem her og der. De fleste av oss har tross alt blitt boende rundt her. Heldigvis ble all gruinga mi gjort til skamme. Det ble en fantastisk kjekk fest, jeg pratet med uendelig mange, men kunne ikke unngå å legge merke til at vi delvis klikket oss i starten av kvelden. Vi var med dem vi var med på ungdomsskolen. Jeg hang med to av jentene i parallellen, og det var dem jeg vendte tilbake til flere ganger i løpet av kvelden. Jeg pratet knapt med noen av jentene fra min klasse. Det ble helst til at jeg pratet med guttene fra klassen min, og en av guttene i parallellklassen. For jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen. Det er gutta jeg trives best med.

Festen i går kveld har gitt meg mange rare tanker. Ettertanker, heter det vel. En fest til ettertanke…….. For det var flere som refererte til et stempel som jeg hadde hatt på både barne- og ungdomsskolen. Egentlig har jeg hørt det tidligere også. Og på forrige klassefest.

I følge dem så var de så fæle med meg. Jeg var så uttafor, jeg. Jeg var ingen del av klassen. Så mange mente at de måtte ha vært ekle med meg. Ekskluderende. Men selv er jeg usikker på om ikke jeg ekskluderte meg selv. Nei, jeg hadde ikke mange venner i klassen. Jeg hadde faktisk ingen. Mine venninner gikk i klassen over og i klassen under og i parallellen på ungdomsskolen. I tillegg var det lærerens gullunge-stempel som ble tatt fram, og det at jeg alltid hadde vært så superflink. Jeg var ikke superflink, jeg er ikke superflink og jeg kommer heller aldri til å bli superflink. Likevel var det dette inntrykket jeg gav. Det var alltid noe mystisk over meg, visstnok. Noe hemmelighetsfullt. Samtidig som jeg var en person som forsvant i mengden og som sjelden sa noe. Jeg var så beskjeden.

Jeg vet hva det mystiske var, det hemmelighetsfulle. Jeg skjulte så mye. Jeg skjulte sannheten om meg selv. Om hjemmet jeg kom fra og hvordan jeg hadde det. Om pappas alkoholmisbruk og strenge grenser. Ingen visste. Jeg var på mange måter den stygge andungen som ingen ville vedkjennes.

Da vi hadde reunion for ti år siden føltes det helt ærlig som om jeg hadde vært den stygge andungen på skolen og at jeg nå var blitt til en svane. Klarer ikke helt å forklare det på annet vis. Jeg fikk oppmerksomhet fra guttene i klassen på en måte som jeg aldri før hadde opplevd fra dem. Husker godt at det føltes som en seier. I går var det faktisk en av guttene som kommenterte akkurat det. Hvordan jeg hadde kommet på forrige reunion og overrasket alle med hvem jeg egentlig var. Men best av alt sitter kommentaren hans om hvor flott jeg var. Selv om dette ble sagt langt utpå kvelden og langt ned i flaska, så varmer det. For han sa så mange reflekterte ting om mystiske meg. Men han husker også en ting fra 9.klasse som jeg stadig forsøker å fortrenge og som jeg vet kan stå i stor kontrast til en del av det som bloggen min handler om. Kanskje kommer det i bloggform en gang, jeg vet ikke.

Noe annet han sa, var at han husket hvor han var og hvem han var med da han for 16 år siden fikk høre at jeg var kommet sammen med mannen min. Da han hørte hvem jeg var sammen med så tenkte han: “Nå har Kroko det bra. Nå vet jeg at hun blir tatt godt vare på.”.

Forrige reunion gikk forresten inn i min historiebok som siste gangen jeg storkoste meg før pappa døde. Han tok livet sitt tre uker senere. Jeg håper ikke gårsdagens fest får et lignende lys over seg.

Men jeg er virkelig full av tanker i dag. For når en møter fortida, så blir det til at en undrer seg over nåtida. Hvem er jeg egentlig nå? Hvor preget blir en egentlig av de tingene som en går gjennom i løpet av livet? Og har det noe å si hvilken klasse en går i og hvordan den klassen er? Jeg vet ikke. Jeg vet bare at jeg landet på beina.

Tror jeg.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

jeg minnes fortsatt så klart
et øyeblikks frihet
det var et vannspeil så stille
som festet seg i meg

det var et ord og et blikk
og en tone i vinden
det ble en uavbrutt tanke
som festet seg i meg

det var en dag i april
full av sol og med kulde
du gav meg varme i kroppen
som festet seg i meg

jeg plukket liljer og tanker
og turer i parken
men det var stjerneblinking
som festet seg i meg

ingen vet når det skjer
men alt godt har en ende
det var et vann som ble stille
og fjernet seg fra meg

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Klokka er snart kvart på elleve en fredags formiddag og jeg sitter her og lurer på hvordan i alle dager jeg skal klare å få levert inn oppgavene mine til mandag.

Eller rettere sagt: Hvordan jeg skal komme i gang i det hele tatt.

Jeg tar noe videreutdanning i år. Oppgavene er egentlig ferdigskrevne, men etter at vi fikk respons på dem, må de rettes opp og leveres inn på nytt. Det er bare ikke helt motiverende å ta fatt på oppgaver som en føler seg fint ferdig med. Så jeg har utsatt det i det lengste. Nå kan jeg ikke utsette det lenger. Hadde jo vært fint å få dette halvåret godkjent

Jeg er en mester i å utsette ting. Spesielt slike ting som dette. Og det er sjelden at hus og hage er så ryddig som i eksamenstider

Er vel bare til å stupe i det… krype til korset…. få fram bøkene og sette i gang!

Ok da. Kanskje ikke akkurat disse bøkene. Dette er de bøkene jeg jobber med til vanlig…. Så fram med studiebøkene og slutt med sutringa.

Kos dere i det fine været, jeg skal holde fortet innendørs!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det var i alle fall det jeg tenkte da jeg så ut på “det bårute havet” i morges. Ikke det at jeg vet hva bårute betyr, men jeg kan da tenke meg det.

Jeg våknet av regn motruta og pipende vind rundt hushjørnet. Det er ikke de lydene du har lyst til å våkne til 16.mai. Og i alle fall ikke 17. mai. Når jeg og Tweeny skal ha bunad og Informasjonssentralen skal ha uniform…. så har vi lyst på fint vær. Bunad er det kaldeste en kan ha i fælt vær og det varmeste en kan ha i pent vær. Uniform er nå helt greit i nordavind og blåst, mens varmt i solsteiken. Kanskje best å finne fram det gjennomsiktige regntøyet til oss alle tre og ha det klart.

Likevel – på 17. mai vil vi ha fint vær. Jeg kan ikke fordra å stå og hutre og fryse et par timer nede i sentrum. Ikke har jeg cape, og sjalet mitt gir ikke mye varme uansett. Det blir til at en har på noen lag med ull og bomull under linskjorta, men tross alt skal det noe til å holde varmen i skikkelig nordavind og regn. Når jeg ser på vimplene i nabolaget nå, så er det faktisk nordavind fra alle kanter. Slik det gjerne er her på disse kanter.

Sånn. Nå har jeg tatt alle sorgene på forskudd. En kjapp titt på yr.no og pent.no varsler strålende vær i morgen. Jeg gleder meg!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Nok en dag er over. Etter en aktiv dag ble det en rolig og fredfull hjemmekveld for oss tre jentene.

Men før freden senker seg helt… så vil jeg fortelle om da Pus kom hjem med en aldri så liten gave….. Det er ei stund siden nå, men jeg fikk så lyst til å dele gaven med dere:

Først satte hun seg fint for å vente på at vi skulle åpne døra for henne. Men da jeg kom med kameraet smilte hun i pur glede og slapp trofeet ned. Ungene satte i noen flotte gledeshyl som førte til at jeg ikke fikk tatt noen ordentlige bilder av den vakre gaven.

Pus selv så ut for å være litt snurt over ikke å få komme inn i stua umiddelbart.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

88 Ord

Speed test

Jeg kom over denne linken her. Morsomt å se hvor mange ord jeg klarer å skrive per minutt.

Prøv linken du også! Hvor mange ord klarer du?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Rart å tenke på hvor mye tid jeg har brukt her inne. Og hvor lite tid jeg bruker her nå.

I fire år har jeg hatt denne bloggen her. Akkurat datoen er et definisjonsspørsmål. Jeg blogget først et annet sted, på sol. Så opprettet jeg blogg på vgb i april 2006, men tok ikke i bruk vgb-bloggen før i juli samme år.

Jeg har fått med meg mye i løpet av disse årene. Men nå…. så har jeg mistet litt gløden. Bloggen fanger meg ikke på samme måte som den gjorde for noen år siden. Kanskje er det jeg som har vokst fra bloggen. Kanskje er det bloggen som har vokst fra meg. Jeg vet ikke.

I helga var jeg i Pirbadet i Trondheim. Plutselig begynte jeg å tenke på Nisselue. Han hadde en reportasje om Pirbadet en gang for en halv bloggevighet siden. Og siden jeg først var begynt å tenke på blogg og bloggere fra Trondheim og området rundt, begynte tankene å sirkle rundt Stjørdal1, Btidag og Lilly Craft. Kanskje var det en konsert jeg gikk glipp av et sted i nærheten…?

I dag gikk jeg inn på en artikkel på vg.no. Ei som blogget seg til vektnedgang. Plutselig traff jeg på Bergen i artikkelen. Vgbs superslanker. Jeg er så imponert over den fyren der. Jeg vet ikke om jeg kjenner til flere bloggere fra Bergensområdet. Mange aner jeg ikke engang hvor er fra.

NIB’ere. Bloggere som hadde bildereportasjer fra rundt om i landet. Viste fram steder der de hadde vært eller fra nærområdet. Det er lenge siden sist jeg så et slikt innlegg. Men kanskje er det bare jeg som overser det. Går glipp av det. Husker Argus hadde oversikt over alle NIB-reportasjene. Han har hatt oversikt over mye, den fyren der. Og er vel den som har best kontakt med Magne. Han Magne som flere av oss gjerne skulle hatt kontakt med, men som er vanskelig å få respons fra. Så sant en ikke heter Argus og bare kan sende en mail. Jeg sender også mailer til Magne. Men jeg får ikke svar.

Lindis kom nynnende inn på bloggen med en svenske og en vestlending en gang. Peter og Vidar. Enda hører jeg dann og vann på musikken deres. Men Lindis ble borte i kaoset…..

Kaos er et kjent fenomen på vgb. Storm i et vannglass. Mobbing på nett. Misforståelser og uenigheter som blåses store som fjell. Vi hadde mye av det ei stund. Men plutselig ble det stille her inne. Vi glemte å være uenige med andre enn vgb. Jeg klarer ikke å si at jeg savner det. Likevel savner jeg dynamikken som kaoset brakte med seg.

Tidligere i dag satt jeg på terrassen. Hadde trukket stolen helt inn mot veggen, der det var ly for vinden. Plutselig ser jeg at jeg deler solveggen med en korsedderkopp. Eller kanskje det ikke er en korsedderkopp i det hele tatt? Nunzio ville visst hva det var. Jeg savner Nunz. Tegningene hans. Historiene hans.

Hver dag kjører jeg forbi et rødt hus. Et rødt hus der det bor ei fra bloggen. Jeg har møtt henne flere ganger. Også forloveden hennes har jeg møtt. Han er blogger, han også.

Tamina er så flink med ord. Selv om ord har vært så helt annerledes for henne enn for meg. Jeg tenker av og til på hvordan ord må høres ut for henne.

Larien. Med kameraet sitt. Og gullkornene. Så positiv, så glad, så livselskende.

Svein. En gang et så viktig element på vgb. Men plutselig borte. Og jeg får lyst til å legge hånda mi rundt håndleddet hans en gang til. Bare sånn fordi.

Og jeg tenker på Simonsen. På Denkbat. På Snoopy, Phenixmum, Jojja, Lisa, Sjalle, Erta-Berta, Mairmog, Roadrunner, Luringen, Carpe, Burgman, Snublefot, Kristian, Chiruru, Breiflabben, Stjernesol, Svima, Lilleyam, Mad, Bare-Henning, Tuddelu, Mina, Cezanne, Tuttilutt, Maskerade, Gudle, Katten, Vana, Amazing Grace, Catalyzator, Kjartan Alvestad, Smultron, Artemisia, Ilmy, Tanteprinsesse, Ghostbuster, Grunde, Perzmo, Mamzen, Hella, Modern, Tankespire, Sylja, Tigergutt, Emoia, Husmornum,  Larris72, Millan, AdrianDice, Wolfsea, Loony, Arthur Park, Redneck, SunnyJo, LillePille, Probiotica, Slapfish, Siskan, Nypeblom, Yetien, Birdyflyhigh, Monstermor.

Alle disse som på et eller annet tidspunkt har gjort bloggen lesverdig for meg og gitt meg uglemmelige inntrykk. Noen av disse er her fortsatt. Andre forsvant. Mange har jeg glemt. For ikke å snakke om alle jeg ikke har nevnt. For en rekker ikke å nevne alle. Vi har vært så mange her inne. Jeg lurer på hvor mange av disse ble av?

Men det jeg lurer mest av alt på er: Hvor ble det av meg selv….?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Og så var helga der. Den helga der hele familien skulle dra nordover i konfirmasjon. En kort flytur… men en kort flytur kan være mareritt for andre.

Som tidligere nevnt, har eldstejenta på 11 flyskrekk. Skikkelig flyskrekk. Så pass flyskrekk at hun med nød og neppe kom seg gjennom en flytur for to år siden og måtte snu i sikkerhetskontrollen for halvannet år siden.

I utgangspunktet blånektet hun å være med på denne turen her. De siste ukene har hun sovet lite og tenkt mye. Når jeg har kommet inn døra, har hun stått klar rett innenfor: “Jeg vil ikke i konfirmasjon!”. Hun har grått og tryglet og blitt sint. Men det har ikke nyttet. Vi har holdt på vårt – hun skulle være med. Og klarte hun å være med så skulle hun få kanin eller hamster. Ja, kanskje høres det fælt ut at vi har vært så strikse med henne denne gang. Men hvordan skulle hun ellers noen gang komme over angsten?

Jeg endte opp med å få valium av legen til henne. Vi så ikke annen løsning til slutt. Hun fikk prøve en tablett og to i løpet av de siste ukene før vi dro, sånn at hun skulle vite hvordan den virket.

Den siste uka var det akkurat som om hun roet ned. Innfant seg med situasjonen. Begynte å planlegge hvor kaninburet skulle stå, hvilken type kanin hun skulle ha og hvordan buret skulle se ut.

Som regel når vi drar dit vi skulle, må vi med to fly. For å unngå to turer i fly hver vei, valgte vi å dra fra nærmeste storby. Noe som igjen betød en forholdsvis lang kjøretur til og fra flyplassen. Men… så utrolig mye enklere enn å tvinge henne til to flyturer hver vei. Hun var rolig på hele kjøreturen, men noe blek og uten matlyst.

Sikkerhetskontrollen gikk uten problem. Da hadde vi allerede truffet på søskenbarn og tante og hadde følge gjennom sikkerhetskontrollen. Vi fant et sted for å spise litt, men hun fikk ikke ned så mye. Hun hadde vondt i magen og gruet seg. Hun fikk en valium før vi gikk til gaten. Hele tida var hun tilsynelatende rolig. Hun fikk plass ved vinduet (til lillesøsters store sorg) og forsøkte å koble ut med litt DS-spilling. Da vi rullet ut på rullebanen, klarte hun ikke lenger å sitte stille. Hele hun skalv så mye at hele setet ristet. Vi skylte ned en valium til mens hun knuget seg til armen min. Men vi kom oss opp i lufta.

Da vi omsider var over skyene og alt flatet ut, slappet hun omsider av. Fant ut at det ikke hadde vært så skummelt som hun hadde trodd det skulle bli. Plutselig strålte hun opp i et smil: “Nå koser jeg meg faktisk!”. Hun var strålende fornøyd med seg selv. Turen ned var også tøff, men langt fra så tøff som take-off.

Turen hjemover ble noe helt annet. Hun fikk valium før vi gikk til gaten, men hun satt noenlunde avslappet i setet hele veien opp i lufta. Da vi var oppe, lyste hun opp enda mer enn sist tur. “Nå kan vi fly flere ganger, mamma. Kan vi dra til New York, kanskje….?”.

Jeg er så stolt over henne!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

….anrop får deg til å undre, send TLF til 1900…..sies det så fint i reklamen.

Hva når det ringes fra ukjent nummer?

Akkurat det har skjedd meg i dag. Selvfølgelig har det skjedd mange ganger før også, men utrolig så irriterende det er. Ikke vet jeg hvem som har ringt og ikke har jeg noen mulighet for å finne det ut heller.

Jeg er ikke den som ringer opp igjen når jeg ikke vet hvem som eier nummeret heller. Hvis jeg ikke klarer å finne nummeret på en eller annen søkemotor på nettet, så ringer jeg ikke opp igjen. Da får de heller ringe meg igjen senere hvis det var så viktig. Jeg liker å vite hvem jeg ringer til.

Men det ukjente anropet i kveld får meg virkelig til å undre. Hvem forsøker å ringe meg så sent på en fredagskveld…..? Jeg trøster meg med det at hvis det virkelig er viktig, så ringer de meg opp igjen.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Et utdrikningslag pleier å være koselige hendelser. I alle fall når de går av stabelen. Eller hvis de går av stabelen, da. For det er ikke alltid at en får til.

For snart to uker siden skulle vi ha utdrikningslag for ei venninne. Siden hun er fra østlandet og forloveren hennes også hører til der, var det naturlig at det var dit vi skulle dra. Det ble til at bare jeg og bruden selv skulle dra østover. Bruda selv visste selvfølgelig ikke at hun skulle ut og reise grytidlig lørdag morgen, heller ikke at hun skulle ha litt overnattingstøy og andre ting med seg. Siden jeg selv ikke er så glad over å få slike overraskelser tidlig på morgenen, fant vi ut at vi skulle ta en koselig jentekveld for henne på fredagen. En helt rolig kveld…. siden det var neste dag som var hovedutdrikningslaget.

Torsdag morgen klikket jeg meg inn på nettaviser og fant ut at det var et lite vulkanutbrudd på Island. Luftrommet over Norge var stengt. Men det var jo lenge til lørdag…… Slike  vulkanutbrudd kunne da umulig stenge luftrommet så lenge…?

Jeg begynte å sende meldinger til forloveren. Uten respons. Men det var jo enda lenge til lørdag, så jeg heftet meg ikke så mye med akkurat det. Bussruter ble sjekket…. selv om verken nattbuss eller dagbuss til Oslo fristet. 18 timer på buss i løpet av ei helg er ikke helt min idé om ei koselig helg.

Det var andre enn meg som begynte å tenke på at buss var et alternativ. Siden nattbussen ville ødelegge fredagsmoroa vår, begynte de som skulle være med på fredagskvelden å sende meg meldinger og ringe. Forloveren hadde jeg enda ikke fått tak i. Og før jeg fikk tak i henne, hadde jeg ikke så mange svar å gi.

Da forloveren endelig gav livstegn fra seg, viste det seg at hun var strandet i Riga uten oppladet batteri på mobilen. Veien hjem til Norge ble lang for henne, og hun hadde forstått ganske kjapt at hun ikke ville nå hjem til utdrikningslaget……

Fredag ettermiddag gjorde jeg et forsøk på å pakke før jeg dro i utdrikningslaget. Av en eller annen grunn er det ikke lett å pakke når du ikke vet om du skal reise i det hele tatt. Det var enda ikke avgjort om luftrommet fortsatt skulle være stengt lørdag morgen.

Jeg hadde avtale om å komme til bruden i kveldinga. Og så skulle vi helt tilfeldig rusle ned til en venninne…..der resten av gjengen ventet. Først da vi gjorde oss klar til å gå nedover kom det melding om at flyet vårt var innstilt. På vei nedover måtte jeg derfor informere i øst og vest (og litt sør til Riga) om kanselleringa. Alle visste i grunnen at det var den veien det bar, men greit å få den endelige informasjonen. At ikke bruda begynte å lure over alle meldingene mine forstår jeg enda ikke.

Den rolige fredagskosen ble plutselig hele utdrikningslaget til venninna vår. Men hvor mange bruder kan skryte av at utdrikningslaget gikk i vasken på grunn av et vulkanutbrudd…?

Fredagskosen var i alle fall koselig. Bruden hadde ingen anelser, og hun forstod ingenting før hun stod i gårdsplassen hos venninna vår og så at det var litt flere biler der enn hva det skulle ha vært

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I det maska forsvinner
og jeg synker ned under dyna
vet jeg at et basketak
med liv og gjøren
nok en gang står for tur.

Mens fuglekvitteret følger meg
langt inn i drømmeland
og krefter ebber ut
drømmer jeg om fornybar energi
og kraft til en dag til.

Når dagen møter opp på ny
og jeg skal opp og stå
mangler det som gjør meg i stand
til å ta fatt på kampen
mot iskald vegg mot nesetipp.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Når en først har flyskrekk, så kan det ikke sies at det er som å flyte på skyer. Det er en nokså alvorlig affære, og det virker inn og legger begrensninger på hele familien.

Eldstejenta vår på 11 har flyskrekk. Det slo plutselig og uforberedt til på en flytur for to år siden. Hun skalv av skrekk og gråt og led seg gjennon flyturen både til og fra. Tida mellom flyturene brukte hun til å grue seg til hjemreisa.

Høsten etter ble hun nødt til å snu i sikkerhetskontrollen og bagasje og tannbørste dro på ferie sammen med lillesøster og pappa. Jeg skulle ikke være med i utgangspunktet, for vi hadde fire dager tidligere vært på Østlandet og hentet valp.

I januar i fjor ble det igjen aktuelt å fly. Eller veldig uaktuelt. Alt ettersom. Det endte med at yngstejenta og jeg fløy, mens eldstejenta og pappaen kom seg over fjellet i bil. Kolonnekjøring og snøkav. Det ble en lang tur for sjåføren.

Nå er det sånn at vi skal ut og fly igjen. Fryktelig dumt at folk døper seg, gifter seg, har runde dager eller konfirmerer seg. Det blir det fort flyturer av, nemlig. Igjen har vi samme problemet. Eldstejenta vil ikke. Hun vil helst kjøre. Men denne gang er det for langt til at det er gjennomførbart i løpet av ei helg. Skal vi dit, må vi fly. Sånn er det med den saken.

Jeg vet ikke hvor mange diskusjoner, tårer og smelling med dører vi har hatt på grunn av denne flyturen. Hun er helt i vranglås, og ønsker ikke dette i det hele tatt. Selvfølgelig kunne vi bare latt være å dra, men hvordan skal hun da noensinne kommer over denne skrekken? Den vil jo aldri gå over hvis en ikke utfordrer den. Og flyangstkurs er bare for voksne.

Vi har lokket og lurt og lovet henne ting. Hun kommer til å få hamster hvis hun bare gjennomfører flyturen. Det nytter heller ikke. Da gråter hun bare over at hun aldri kommer til å få hamster.

Med tungt hjerte endte jeg opp med kun ett alternativ. Så i dag har hun og jeg hatt en tur til legen. Legen endte også opp med samme løsning som meg og skrev ut en resept på valium. Jeg liker det ikke. Men jeg ser ingen annen vei ut av flyskrekken hennes.

Sola skinte da vi gikk inn til legen. Etter lang ventetid og lang prat med legen hadde det vært værskifte. Både hos eldstejenta og ute. Nå var det lavt skydekke og tidvis vått……..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er rart med ord og uttrykk. De kan bety noe for den som bruker dem, men noe helt for dem som hører ordspillene. Vi lever ikke det samme livet. Vi opplever forskjellige ting, og dermed får vi et helt forskjellig referansegrunnlag for å oppfatte det som sies. Samtidig som en vet hva den som kommer med utsagnet legger i det. Dessuten er det ikke bare ord og uttrykk som skifter mening. Ting gjør det også.

Loftstiger… En veldig praktisk ting. Men noe jeg aldri skal ha i et hus. Det skal være trapper i hus. Ikke slike luker i taket som en drar ned og forvandler til stiger. Ved siden av arbeidspulten på forrige arbeidssted var det en slik luke. Det gikk greit så lenge den ikke stod på gløtt. Da måtte jeg få andre til å lukke den for meg. For når den stod på gløtt, stod minnene på vidt gap. Minner om loftstiger som ikke fører til loft, men til døden.

“Håp i hengende snøre”…. Kanskje for noen. Ikke for meg. Jeg klarer ikke å bruke det uttrykket lenger. Det er ødelagt for min del. Det som hang i et snøre var søren meg ikke håp. Det var pappa.

“Livet henger i en tynn tråd”… Joda. Fint uttrykk. Men i min verden var ikke tråden tynn. Den var tykk. Som som et tau. Og det var heller ikke livet som hang i det. Neida. Det var døden.

Hangman… En uskyldig lek som jeg ikke lenger takler. Å henge seg er ingen lek.

Slengbemerkninger som “han er så dum at han burde bare gått og hengt seg”. Første gang jeg hørte en slik kommentar var i bursdagen til svigerinna mi. Det var 14 dager siden pappas selvmord og jeg fikk meg ikke til å si noe som helst. At en mann kan få seg til å si noe slikt om stesønnen er for meg helt ubegripelig. Men en sier noen ganger dumme og ubetenksomme ting. Uten at en helt mener rekkevidden av det en sier.

“Jeg er så lei (…) at jeg bare kan gå og henge meg”… En av elevene mine gikk rundt med et snøre rundt halsen dagen før pappas selvmord. Han hadde kjærlighetssorg og hendelsen fikk en større plass i mitt minnearkiv enn hva det normalt ville fått. I ettertid har jeg hatt elever som slenger slikt ut av seg uten at de egentlig mener det. Jeg lar som regel kommentarene forbigå i stillhet og tar tak i de egentlige problemene. Hvilke flashbacks kommentarene deres utløser behøver de slett ikke få vite.

Utløpsdatoer… Noen datoer er så endelige. Også utløpsdatoer. Dette produktets liv utløper 18.11…. Akkurat som din fars liv gjorde. Jeg unngår å kjøpe slike datoer. Akkurat som jeg ikke liker at min egen fødselsdato er utløpsdato. Men jeg går ikke ut på dato på samme måte….

“Tida leger alle sår”… Gjør den egentlig det? Leger det helt? Eller blir det bare en skorpe på såret? En skorpe som gror sakte. Og akkurat når det ser ut som det holder på å gro ordentlig, så kommer en borti noe slik at skorpa blir revet av. Som ord og uttrykk ingen andre forbinder med pappa.

Jeg vet at denne lista er ufullstendig. Det er så mange ting som river skorpa av. Men akkurat i dag var det disse tingene jeg kom på.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Kaffekjerring, skvaldrekjerring, sladrekjerring.
Du trenger ikke drikke, ikke mat og ikke luft.
Det eneste du trenger er å høre noe nytt.
Har du ikke det brukes noe i fra før.
Legger til litt selv og er i gang igjen.

Kaffekjerring, skvaldrekjerring, sladrekjerring.
Ditt virke er blant naboer, blant venner og kjente.
Selv ikke svigermor får lov å gå i fred for deg.
Du fryktes dog av alle, du elskes nok ei.
Den som bryr seg minst om det er nettopp deg.

Kaffekjerring, skvaldrekjerring, sladrekjerring.
Du nærer på rykter, på det som er usant og sant.
Det hefter ikke deg om du lyger eller skrøner.
Om du legger liv til andre i ruiner.
Ditt liv blir bygget på andres slag og fall.

Kaffekjerring, skvaldrekjerring, sladrekjerring.
Dine nærmeste forsvinner, fordufter og rømmer.
Du sliter ut alle, ingen orker å høre mer.
Det merkes nesten ikke, du bare går på.
Din eneste lytter er til slutt deg selv.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har strikket ferdig enda noen gensere. Dette blir altså nr 6 og 7 av samme sorten siden høstferien. De første fem finner du her.

Disse er i størrelse 2 og 8 år og er som de forrige strikket i Smart på pinne 3 og 3,5.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ok. Jeg vet at noen ganger er jeg mer enn nødvendig treg av meg. Jeg har lenge tenkt på å lage et innlegg om en greinkrans som jeg laget hos ei venninne i høst. Etter et kjapt glimt inn på bloggen hennes, fant jeg ut at vi laget kransen 28. oktober.

Venninna mi har flere slike kranser rundt i huset. Hun bruker de til mye fint, og jeg har lenge vært misunnelig på kransene hennes. Dette har hun visst, så da det var hennes tur til å ha klubb i høst, laget vi kranser alle mann. Eller – for ordens skyld - kvinner.

Hun hadde hentet inn en bråte med greiner. Vi satte i gang med å feste greiner sammen til kranser. Etter hvert ble det ganske mange fine kranser. Min ble litt skjev, men det er utrolig hva vi kan klare å skjule bak en lysestake

Venninna mi er kjempeflink til å pynte sine til ulike høytider og ulike årstider. Hun har også en krans hengende fra taket. Der henger hun påskeegg, julekuler, ungenes perlerier eller det hjertet måtte begjære akkurat da.

Det tok lang tid før jeg fant en passende plass og passende dekor til kransen. Jeg har nå fått tak i noen hjerter, mens til jul satt det noen nisser i kransen.

Akkurat nå synes jeg kransen min passer oppe på peishylla, selv om den er litt mørk mot den mørke muren bak. Og enda en gang får jeg lyst til å male muren hvit……

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg fikk oppskrift på denne lua av en kollega. Strikket på en kveld med dobbel tråd av Alpakka og pinne nr 5.

Eldstejenta har ønsket seg en slik lue i lange tider, men jeg er usikker på om lua klarer å la være å stå rett ut bak. Time will show

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Noen ganger er en bare så uforberedt.

Og i dag var det nettopp det jeg var.

Noen andre hadde et opplegg med elevene mine. Elevene var satt i gang med å øve inn et lite rollespill rundt mobbing. Jeg gikk fra gruppe til gruppe og observerte litt. De var ivrige. Tror de nøt det der å få lov til å mobbe. Om det så bare var lek.

Så var det på tide å framføre for resten av klassen.

Jeg satt på sidelinja og så på.

Den første gruppa gikk i gang med rollespillet sitt. De levde seg godt inn i det. Rollespillet deres endte opp i at en av dem gjorde som hun hengte seg.

Umiddelbart kjente jeg hvordan det snørte seg til. Rommet manglet luft. Jeg måtte ut. Stod på gangen og kjente kvalmen skylle gjennom meg. Prøvde å samle meg.

Fikk det til slutt til på et vis og gikk inn igjen. Selv om jeg fortsatt var kvalm.

Noen ganger er en bare så uforberedt.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Finnes det mer i livet enn jobb og husarbeid, tenker jeg av og til. For det føles slett ikke slik. Det er bare jag og kav og stress. Sjelden tid til å nyte. Det er ikke alltid så lett å glede seg over de små tingene i livet. Vi haster fra det ene til det andre, og tar oss ikke tid til å lukte på blomstene. I perioder ser en derfor bare problemene, de uoverstigelige hinderne. Og det er vel ikke slik det skal være?

En kollega og jeg har en liten greie for tida. Hver kveld skal vi oppsummere tre gode ting fra det siste døgnet. Noen ganger klarer vi ikke å få tid til det den dagen, men blir nødt til å ta flere dager i slengen. Men alle dager skal oppsummeres.

Noen dager er det lett. Det kan være et smil, en god pause, en tjeneste noen gjorde for deg eller kanskje det gledet deg at du fikk gjort noe for andre. Det er så lite som skal til, enkelte dager.

Andre dager er det helt annerledes. Samme hvor godt en tenker seg om, så kommer en bare ikke til tre ting. En stopper kanskje opp etter to ting. Eller en. Eller en klarer ikke å komme på en eneste ting i det hele tatt. Og det er de oppsummeringene som gjør så vondt.

Det hele ligger egentlig i tankegangen min. De små tingene i livet behøver ikke være store. De kan være bittesmå. Eller er de så små når det kommer til stykket…?

Klarer du å tenke på tre gode ting fra i dag?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ditt blikk er det skjønneste
som jeg har sett.
Så blå og så klare,
så fine og vare.
Som sjelens speil
viser de akkurat deg.

Ditt blikk er det vakreste
som jeg har sett.
Så flotte og brune
så gode og lune.
Ditt blikk kan jeg holde
og drukne litt i.

Ditt blikk er det skjønneste
som jeg har sett.
Så stilige grønne,
så vidunderlig skjønne.
Din trygghet lyser mot meg
som kjærlighetens lykt.

Ditt blikk er det såreste
som jeg har sett.
Så hjerteskjærende sorte,
så bunnløst, langt borte.
Din håpløshet vises
fra hjerte og sjel.

Ditt blikk er det sinteste
som jeg har sett.
Så knusende hardt,
så rasende klart.
Din aggresjon lyner mot meg
igjen og igjen.

Ditt blikk får meg til å undre
etter jeg har sett.
Om vondt og om godt,
om surt og om søtt.
Dine tanker avsløres fordi
- øyet som ser er øyet som vet.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

At hvitt er hvitt og svart er svart
er alle enig i.
På alle verdens fargekart
er også grått et valg.

At lyst er lyst og mørkt er mørkt
er vitterlig så sant.
men ved mørkeste midnattstid
kan månen lyse flott.

At tørt er tørt og vått er vått
har alle her fått kjent.
Men rødt og hvitt i glasset ditt
kan også smake tørt.

At søtt er søtt og surt er surt
det kjennes ganske fort.
Men av og til så tenker en
at godt kan smake surt.

At rett er rett og feil er feil
kan ingen si er galt.
Men av og til er rett så feil
og feil kan være rett….

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det var årets happening. Årets julebord hadde foregått i sømmelige former, det hadde vært avslappende og sosialt. Det hadde bare sluttet så tidlig. Kanskje folk hadde spist for fort. Kanskje vi hadde hatt for lite å prate om. I alle fall ville plutselig alle og enhver hjem til sitt.

Min bordkavaler for kvelden skulle videre til en privatfest. Det var slett ingen hemmelighet. Han startet julebordet med å si at han skulle videre etterpå.

Da vi stod utenfor restauranten etterpå for å si farvel, snudde han seg plutselig mot meg og et par andre jenter fra jobben. “Dere skal vel ikke være med?”. Og jo, vi ville være med.

Privatfesten ble en slitsom affære. Ikke kjente vi noen, og folk var stort sett for fulle til å orke å bli kjent med noen nye. Vi ble i grunnen stående i en krok for oss selv. Det gikk ikke lange stunda før vi fant ut at nok var nok og ønsket å komme oss hjem.

Festens lyder lukket seg bak oss da vi gikk ut døra fra det feststemte lokalet. Vi skiltes på hjørnet. De andre to måtte ned igjen til sentrum for å finne en drosje. Jeg hadde noen kilometer å gå, men syntes det var for kort avstand til å bruke penger på drosje. Dessuten var veien opplyst og god.

Frosten bet tak i nesa på meg da jeg begynte å gå. Jeg var slett ikke kledd for en gåtur i kulda. Men jeg fortsatte å gå. Ikke regnet eller snødde det. Det var derimot stjerneklart og kaldt.

Plutselig ble jeg var en syklist som kom bakfra. Han kom syklende stille, og jeg ble ikke klar over at han var der før han var bare et par meter unna. Jeg kvapp og hjertet økte rytmen. Jeg følte meg med ett uendelig liten, så uendelig sårbar og plutselig mørkredd.

Mobilen. Jeg måtte ha mobilen i hånda. Det var falsk trygghet. Jeg var fullstendig klar over det.

Fra en sidegate kom to menn ruslende. De gikk et par meter foran meg og pratet sammen på et språk jeg ikke forstod. Han ene gløttet bak for å se på meg og lo. Lo han av meg? Lo han av noe den andre sa og bare så på meg helt tilfeldig? Jeg ble igjen usikker. Hadde jeg nå enda vært edru. Da ville kanskje ikke tankene mine spilt meg slike puss hele tida.

Jeg kunne ikke fortsette å gå bak dem. Jeg gjorde meg selv redd ved å gå bak dem. Det ville virke for dumt å krysse gata og gå på fortauet på andre sida. Dessuten var det bare to kvartal igjen før jeg var nødt til å komme over igjen til denne sida.

Et innfall fikk meg til å ta til høyre i første kryss. Jeg visste at det fantes en gammel gangsti ikke så langt unna. I mørket fant jeg ikke gangstien, bare smale, tomme gater som jeg ikke helt visste hvor førte. Det var lenge siden jeg hadde vært på disse kanter. Jeg hadde ikke vært der siden skoledagene en gang.

Hjertet banket bare mer og mer. Jeg klarte å føre meg selv ut i mørkere og mørkere sidegater, lenger og lenger inn i redde tankelabyrinter. Plutselig fant jeg rette gata. Den gata som førte meg tilbake til utgangspunktet.

Denne gang lå gata øde og forlatt. Et og annet vindu var fortsatt opplyst. Jeg var fortsatt redd. Jeg hadde fortsatt mobilen i hånda. Jeg trengte noen å prate med. Noen som kunne holde meg med selskap helt hjem. Hvem kunne jeg ringe til? Og på denne tida av døgnet? Jeg hadde ikke mange valg. Raskt skrev jeg “Sover du?” og sendte meldingen.

Så brøt helvete løs.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende