Da jeg gikk i tredje klasse flyttet en organist inn i nabohuset vårt. I og for seg ikke noe spesielt i det, men pappa fant ut at da kunne jeg lære å spille piano. Ja, hvorfor ikke, tenkte jeg og begynte å spille hos organisten en gang i uka.
Organisten hadde et gammelt, stort, svart piano med fastmonterte lysestaker. I grunnen ikke så ulikt dette pianoet til venstre som jeg fant på nettet. 
Oppå pianoet stod det alltid en slik trekantet dings som slo takten. Dessverre aner jeg ikke hva en slik dings heter. Jeg vet jeg absolutt burde lært å høre etter denne trekantede dingsen, for jeg eier ikke takt (og tone).
Jeg hadde ikke piano hjemme til å begynne med. Pappa tok meg med til skolen han jobbet slik at jeg fikk øve. Så satt jeg der på et grupperom og spilte for meg selv. Kjedelig? Ja. Men jeg likte det også.
En dag kom pappa hjem litt senere enn vanlig. Jeg var kledt for å gå på speideren, men satt og spiste middag. Han smilte bredt. “Jeg har kjøpt piano til deg.”, sa han og jeg slengte meg rundt halsen på ham. Det førte til et tre-dagers kink i nakken. Pianoet var ikke nytt. Det var brukt, men gjorde nytten for en uerfaren pianospiller.
Etter et par år med pianoopplæring i nabohuset, flyttet organisten min. Han tok selvfølgelig med seg det gamle, store, svarte pianoet. Et piano er ikke så lett å bare ta under armen og bære med seg, så han samlet noen naboer til flytteseansen. Organisten flyttet til et eldre hus i sentrum, der han skulle bo i andre etasje. For å komme opp i 2.etasje, måtte en forsere en smal, lang og bratt trapp. Pianoet måtte også opp den trappa. De var fire-fem mannfolk som samarbeidet om å få pianoet opp trappa. Midtveis mistet de andre taket, og pappa ble stående med hele vekta av pianoet. De andre fikk nytt tak, fikk pianoet opp, mens pappa krabbet ut i bilen. Han kjørte hjem, la seg på stuegulvet og ble liggende i flere måneder.
Jeg fortsatte hos organisten etter flyttinga. Jeg spilte meg gjennom både den ene og den andre pianospilleboka. Så flyttet organisten.
Ei venninne av meg gikk hos ei dame og spilte piano. Jeg begynte også der. Dama var sikkert flink til å spille piano. Jeg likte meg bare ikke der. Jeg var kommet til “Matador”, “Til Elise”, “The Sting” og “Ave Maria”. Da dama ikke ringte meg opp etter sommerferien etter 7.klasse, så savnet jeg henne ikke. Jeg trodde jeg la pianospillinga på hylla, men pappa visste annet råd.
En kollega av pappa hadde en pianospillende sønn. En tsjekker kom hjem til dem en gang i uka og lærte ham å spille piano. Plutselig hadde jeg altså en ny pianolærer og dro hver uke hjem til pappas kollega. Jeg lærte nå å spille med akkorder og besifring. Sønnen og jeg satt i stua og spilte pianomusikk på det hvite pianoet, mens pappa og kollegaen satt på kjøkkenet og lagde søt musikk… Men enkelte ting forstår en ikke før en stund etterpå.
Et piano må stemmes. Det må i grunnen stemmes jevnlig. Og pianostemming er ikke noe en gjør selv. Pianoet mitt var gammelt, og måtte stemmes ofte. Pianostemmeren stemte og stemte…. men etter en stund mente han at det var noe som ikke stemte. Det viste seg at plata som strengene var festet til hadde begynt å bevege seg, og han nektet å stemme pianoet flere ganger. Det var liksom ikke vits i å stemme det. Det ble ustemt før en fikk sukk for seg.
Pianoet ble stående i stua og samle støv ei stund. Mamma oppdaget en annonse i avisa og plutselig var pianoet mitt havnet hos en fyr som gikk på pianobyggerlinja. Det er eneste gang i livet jeg har hørt om pianobyggerlinja. Hva som skjedde med pianoet etter at det forlot ytterdøra her aner jeg ikke.
Så satt jeg der da. Uten piano. Men pappa visste som vanlig råd. Han kjøpte keyboard til meg. Selvfølgelig et billig. Dermed manglet jeg viktige ting som pedaler. Slike ting som jeg var vant med fra pianoet. I tillegg hadde keyboardet andre funksjoner. Som at jeg kunne bare holde inne en eneste tangent og så spilte keyboardet hele akkorden. I tillegg fikk jeg timer hos en keyboardlærer. Og på denne måten ødela Krokoline i løpet av kort tid alt hun hadde lært av klassisk og akkordspilling…….. Jeg gikk ikke lenge hos keyboardlæreren. Interessen var borte.
Keyboardet har jeg fremdeles. Men det spiller ikke lenger. Det står bak sofaen her og samler støv i påvente av at jeg skal kjøpe nytt adapter til det. I tillegg sølte eldstejenta saft i det da hun var liten. Resultatet var at keyboardet styrte lyden selv i lang, lang tid. På et tidspunkt skrudde jeg fra hverandre hele keyboardet, vasket det for saft innvendig og skrudde det sammen igjen. Da var lyden som den skulle. Helt til adapteret fikk kontaktproblemer og til slutt gav seg helt.
Årene har gått. Jeg går av og til forbi et piano og ser lengselsfullt på det. Skulle ønske at jeg fortsatt lot fingrene leke over tangentene. Nå går bare fingrene over tastaturet…… Jeg vet ikke hvor ofte jeg har tenkt at det ville vært kjekt med et elektrisk piano.
Men denne uka skjedde det noe. Klassen min holder på å øve til en opptreden. Musikklæreren kan ikke gå ut fra andre timer for å øve med klassen, så hvorfor ikke forsøke å spille selv….? Som tenkt, så gjort. Jeg har dermed spilt piano eller keyboard hver eneste dag sammen med klassen min denne uka. Stakkars elever, sier jeg bare. Musikklæreren gav meg til og med lov til å ta et av keyboardene ut fra musikkrommet og inn i klasserommet. Ikke bare for de timene som vi skulle øve, men på mer eller mindre permanent basis. Så nå spiller jeg. Ikke særlig bra. “Takt” er ikke min sterkeste side, og jeg er ute av trening. Men jeg liker det…… Og jeg kan jo øve på å bli bedre….?
Tips oss hvis dette innlegget er upassende
